Norge er et rikt land, og skal forhåpentligvis bli det i lang tid fremover. Men det skorter likevel på mye. Nesten daglig kan en i medier lese nedslående historier om det som i beste fall kan karakteriseres som ubetenksom behandling av skoleelever (dårlig innemiljø, skolebøker fra 80-tallet, manglende driftsmidler osv.) og regelrett mishandling av eldre (sykehjem som "tilbyr" gjenbruk av bleier, ektemenn som 24 timer i døgnet har omsorg for sine pleietrengende kone men knapt får noe hjelp fra staten for innsatsen, manglende stell på institusjoner osv.).
Eksemplene er mange, de er grelle og slett ikke noe "velferdsstaten" Norge anno 2001 kan være bekjent av.
Og imens løper norske politikere fra mikrofon til mikrofon rundt om på Stortinget og synliggjør for all verden at de ennå ikke har forstått at landets største problem faktisk ikke er offentlig fattigdom, men offentlig feildisponering.
Derfor litt voksenopplæring: Det er et lands næringsliv som tilfører verdier som et velferdssamfunn kan bygges på. Næringslivet i Norge er brukbart sterkt, men det er mer på tross av enn på grunn av god politisk styring. Min påstand er følgelig at det norske næringslivet kan bli så mye, mye sterkere dersom en bedre utnytter de naturgitte forutsetninger Norge tross alt har.
Kanskje skjedde det noe i den retning i dag? Vel, Stortinget besluttet i hvert fall å etablere et halvstatlig investeringsselskap som staten skal eie sammen med private investorer. Selskapet er tenkt å skulle være et politisk virkemiddel for å stimulere til vekst i fastlandsidustrien, det vil hovedsakelig si den verdiskapingen som ikke stammer fra olje- og gassvirksomheten i Nordsjøen. Dette er utvilsomt den største næringspolitiske utfordringen Norge står overfor: Å sikre landets verdiskapning etter oljen.
Staten skal ifølge vedtaket, som ble besluttet med 80 mot 70 stemmer, bruke 2,45 milliarder kroner til det halvstatlige selskapet, mens private skal inn med 2,46 milliarder kroner.
Så til tyveriet: Det startet med sentrumskameratene som sammen med Arbeiderpartiet fant ut at man kunne bruke noen milliarder på det norske næringslivet. Arbeiderpartiet har foreslått dette siden 1981. Nå fikk de det til. For å skaffe til veie statens andel, som ikke er en lett jobb, justerte man avskrivningsreglene til næringslivet. Enkelt sagt innebar budsjettforliket at fastlandsindustrien skulle spytte over to milliarder kroner inn i statskassa. Disse pengene kan de nå få tilbake, men da som aksjekapital eller lån fra et selskap eid av den norske stat. For Arbeiderpartiets Kjell Opseth greide, ikke uventet, å manøvrere det halvstatlige fondet inn i armene på SND og SIVA...
Staten har med andre ord tatt - via justeringer i avskrivningsregler - penger fra næringslivet som igjen skal sprøytes inn i næringslivet etter å ha vært akkumulert gjennom det byråkratiske system.
Det påstår jeg er tyveri. Det er penger som tas fra deg og meg - mange av oss unge nordmenn som har lenge igjen til pensjonen, og som ønsker noenlunde samme velferd som det våre foreldre har fått.
Nå havner enda mer privat kapital på statens hender gjennom en økonomisk årelating som politisk forsvares med en derpåfølgende blodoverføring.
Det er betimelig å reise et spørsmål som sikkert av noen vil betraktes som naivt: Hva i all verden skal staten med alle disse aksjene? Er det bra at det er staten som er landets største kapitaleier?
Svaret er ja, hvis kapitaleieren er flink, det vil si krever bra avkastning og gjør noe med det dersom den ikke blir det. Jeg er, i likhet med investoren Øystein Spray Spetalen, av den oppfatning at den norske stat på ingen måte har vist seg som en god forvalter av kapitalen. Vi burde vært flinkere. For når kapitaleieren, slik staten i dag fremstår, er mer interessert i å kontrollere enn å forvalte på en fornuftig måte, så er det et problem. Det er faktisk et stort problem for et lite land som iherdig forsøker å gjøre seg mer spiselig i en stadig mer globalisert verden.
For en må ikke glemme at det like mye er utenlandske penger som norske som driver dette landet. Forsvinner disse pengene fra norske verdipapir eller andre investeringer så er vi ille ute. Da er mine og dine pensjonsutbetalinger ille ute. Da er dine og mine barn ille ute. Da er din og min arbeidsgiver ille ute. Da er din og min huseier ille ute. Og da er din og min bank ille ute.
Ikke engang Kjell Opseth eller Grete Knudsen kan trøste oss da.
