Orkesterplass til en ny forbudskultur?

Som notorisk glaner og observatør av menneskelig adferd på begge sider av ”the straight and narrow”, gleder jeg meg som en unge til røykeloven trer i kraft. Får vi en oppblomstring av 1920-tallets undergrunnspregede(!) forbudskultur eller legger vi oss flate slik de etter sigende har gjort i California?

Først en avklaring av hva en kommentar om den nye røykeloven har i et nettmagasin som digi.no å gjøre. Svaret er enkelt: Absolutt ingen ting, rent bortsett fra at en del av våre lesere er røykere.

Så da så.

La oss ta for oss California-scenariet først. Skal vi tro det vi leser, er motstanden mot totalforbudet mot røyking på utesteder i staten av heller laber art. Noen slengere er det visstnok å se utenfor puber og restauranter på kveldstid, etter sigende med et betydelig innslag av de ansatte på stedene.

Men den store folkebevegelsen mot loven er uteblitt i helsefrikenes hjemland, og det er det mange og sammensatte årsaker til. Faktisk har både røyking og drikking i lange tider vært mer eller mindre bannlyst av en stor del av den opinionsdannende og helsedyrkende eliten blant californierne. Til det er to ting å anføre: Først og fremst at det nok har vært og er en stor dose hykleri, dernest at en liten joint i ny og ne eller en stripe kokain på bakrommet faktisk har vært mer akseptert enn både alkohol og sigaretter.

Allerede her kræsjer det med vår norske og motsetningsfylte "ut-på-tur-aldri-sur"/helgefyll-filosofi. Det er liksom noe med balansen vi ikke får til å stemme. Det samme kan sies om utseendehysteriet og fedmeproblemet. I USA kan det virke som ingen av disse angripes med virkemidler det hadde vært naturlig å gripe til i Norge, for eksempel å legge til rette for at folk skal være mer fysisk aktive.

"The American way" heller mer mot å legge seg under kniven, alternativt saksøke bedriftene som lager mat folk blir feite av!

Nå var vel dette en slags generalisering med sterk slagside preget av et kritisk syn på måten de lever på over dammen, men dog. Hva røyking angår, er jeg faktisk overbevist om at det er en slags aksept for loven i The Sunshine State. Og hadde det vært slik at det hadde vokst opp en underskog av røykesteder, en hel subkultur, så å si, ja, da tror jeg faktisk vi hadde hørt om det selv her i øvre Telemark.

Men hva med Norge? Jo, slik jeg ser det, i et Norge med røykeloven på plass, så tror jeg faktisk det vil etablere seg en slik subkultur her hos oss. Vi ser det allerede nå, hvor det spekuleres i hvordan man skal håndtere den mulige nyskapningen "røykeklubber".

At slike klubber kommer, det er like sikkert som at forbudet kommer! Og om ikke akkurat røykeklubbidéen blir noen suksess, ja, da ligger det an til mye halvskummel moro allikevel. Selvtekt fra restauratører og pubeiere – i begge retninger vel å merke, ”hemmelige” og ambulerende røykesteder, røykenettverk; hele rekka med ting som hørte forbudskulturen i 1920- og 30-årene til, i vår tids turbofart og -stil, vel å merke.

Vi kan gå så langt som til å snakke om en hel livsstilspakke her: Er du – eller er du ikke - blant dem som liker å leve "farlig"?

I vår mediegjennomgripende hype-kultur er det ingen grenser for hvor langt man kan ta en slik subkultur. Ja, for "leverandører" av populærkultur vil ta tak i "fenomenet" og tyne det for hva det er verdt, vær sikker.

Det ligger alltid store penger å tjene på å flørte med det forbudte. Og noen direkte farlig flørt vil det heller ikke bli. Alle vet jo at loven ikke funker, alle vet det å røyke ikke automatisk medfører døden (eller en bot?), alle vet hvor de kan gå ut for å røyke selv om det er forbudt osv osv. For alt jeg vet, sitter Tore Ryen eller en eller en annen kvasimorsom komiforfatter akkurat nå og pønsker ut en eller annen sitcom eller TV-serie rundt emnet.

Og så er det oss, da, vi som ikke røyker. Hva med oss? Innerst vet vi jo hvem som har det morsomst på fest, på byen eller i sosialt lag (om enn ikke i helsekøen!). Det er røykerne, det! Det er liksom noe mer løssluppent, noe mindre selvhøytidelig over en røyker, i hvert fall når de opptrer i flokk over et glass eller tre.

Jeg kan bare snakke for meg selv, men som notorisk glaner og tolker av andres adferd, går jeg spennende tider i møte. For ikke å snakke om proffene, sosiologene og sosialantropologene. Her ligger et dusin hovedoppgaver og et par oktorgradsavhandlinger og venter.

Garantert.

Og: Å glane og observere er som regel helt risikofritt og aldeles gratis. Bare tanken dreper ethvert røyksug hos en som i sin tid var oppe i tretti om dagen!

God påske!

Til toppen