La meg begynne med forsiden av medaljen. I løpet av de siste ukene har jeg, ganske sikkert i likhet med mange av digi.no's lesere, via e-post mottatt opprop mot amerikanernes krigstrusler mot Irak. Euforisk, ja, nærmest stolt over at noen har beæret meg med den slags, det faktum at noen der ute regner rabulisten og raljøren Reiersen som en medspiller i den gode saks tjeneste, har gjort at jeg har skrevet under på og sendt videre alt som er kommet. Det er kanskje unødvendig å presisere, men det dreier seg ikke om opprop som har gått i favør av en despotisk hersker, snarere protester mot amerikanernes ensidige press mot Irak, uten synlig hensyntagen til hva andre måtte mene.
Det gir en god følelse å være med på slikt, vel å merke for de av oss som er så naive å tro på at en fredelig løsning er oppnåelig, samt at påvirkning faktisk er mulig. Så skal vi heller ikke gå lenger enn tretti år tilbake for å finne beviser på at amerikanerne faktisk lar seg påvirke. Motstanden mot Vietnam-krigen var kraftig i Europa på sekstitallet før den for alvor satte fart på motstanden i USA. I dag er imidlertid situasjonen langt mer kompleks og tilspisset.
Uansett, enten vi befinner oss her eller der, vi som er imot krig, så er Internett et stadig viktigere bindeledd oss imellom. Kanskje har verden gått litt fremover, tross alt?
Slik sover jeg litt bedre et par netter, helt til jeg kommer over en artikkel i Business Week med det megetsigende navnet "The Network Is The Battlefield".
Innholdet i artikkelen svarer på en prikk til mine grimmeste forventninger om hva dette dreier seg om: Det amerikanske forsvaret har for alvor fått øynene opp for hva Internett kan gjøre for dem. Ved å kunne koordinere ressurser, aksjoner og disposisjoner (pluss en hel haug annet dritt) over et standardisert nett (TCP/IP), kan man få enda mer ut av de militære ressursene i "aktivt bruk".
Sagt på en annen måte: Den amerikanske krigsmakten, verdens desidert mest påkostede og effektive draps- og ødeleggelsesorganisasjon, skal bruke nettet til å gjøre jobben enda bedre.
Referansen til åttitallsfilmen "War Games" er tynnslitt, men vi kommer ikke unna den. Forskjellen er at i dag er hele greia mye mer forståelig for folk flest. For mens vi fra filmen husker et gutterom fullt av lysende duppeditter og tvilsomme koblingsbokser, kan nå hele tilintetgjørelsen gjøres fra en PC med en vanlig nettleser.
Gadd vite hvordan brukermanualen til et slikt system vil se ut? Sannsynligvis svært lik brukermanualen til et av de mange "war games" som finnes på markedet. Dermed behøver ikke det amerikanske forsvaret ta seg bryderiet med å utvikle noe eget brukergrensesnitt, det får de sikkert kjøpt fra et firma som lager slike spill. En hyggelig pris ilegger selskapet taushetsplikt overfor det faktum at brukergrensesnittene skal brukes til å drepe virkelige mennesker og ikke et fantasifoster av en ond hersker fra planeten Zquirm. Og, for å være ærlig, er det så stor forskjell?
"TBMC C2 Air Combat system - Network Centric Warfare". Det er navnet på faenskapen. Løftet fra eksperter om hva dette innebærer gir meg enda sterkere frysninger på ryggen, hør bare: "The goal is to weave weapons systems and people into a network whose whole is far greater than the sum of its parts."
Bare denne formuleringen i seg selv er nok til at utviklingen av systemet garantert er sikret støtte fra president George W. Bush, dersom han klarer å lese den, vel å merke.
Det sies at horer og reklamefolk er de yrkesgruppene som kvier seg mest for å fortelle foreldrene hva de jobber med. Så mye vi skulle ønske det, så er det ikke slik med den sittende amerikanske presidenten. Se så, der fikk jeg et forslag til mitt eget private opprop: "IKKE GJØR SOM FAREN DIN SIER, GEORGE. IKKE GJØR SOM FAREN DIN SIER!!!"
Fredelig helg!
