Karel van Miert leder EU-kommisjonens DG IV som er EUs konkurransemyndighet.
Så stor betydning har van Miert for fusjonsforhandlingene at Tormod Hermansen, samferdselsdepartementets Per Sanderud og representanter fra Telia onsdag fant det betimelig å ta flyet til Brüssel.
De gjorde ikke det for å fylle opp tax-free kvoten.
Brüssel-farerne ønsker en rask og snill behandling av fusjonen. Vi setter vår lit til at Karel van Miert er rask, men tøff. Om van Miert gjør jobben sin, ender Hermansen opp i en situasjon hvor han vurderer en fusjon til å være akkurat så lønnsom at den bør gjennomføres, men den blir ikke noe kupp.
Så hvordan tenker van Miert når han skal utforme sine krav til Hermansen, Telia og de to landenes myndigheter?
Hans overordnede målsetning er å sørge for at samfunnets ressurser utnyttes mest mulig effektivt på lang sikt. Slik har hele EU-systemet tenkt siden kull- og stålunionen.
Virkemiddelet for effektiv ressursbruk er konkurranse - i alle markeder. To spørsmål melder seg umiddelbart.
- Hvordan definerer Karel van Miert markedene?
- Hva er effektiv konkurranse?
Problemstillingen er i sannhet stor nok til å sysselsette DG IV et par år. Det ønsker hverken de to selskapene eller EU. Alle parter har hastverk. Derfor blir resonnementet de følger noe grovkornet. Selv i en forenklet form er det lett å miste tråden, men for de som ønsker å forstå hva som vil skje, går resonnementet omtrent som følger:
Vi starer med effektiv konkurranse. Under effektiv konkurranse tilbys produktene til marginalkostnad og det er ingen profitt å hente når vi tar hensyn til at bedriftene skal få avkastning på egenkapitalen. Det kan høres meningsløst ut - hvorfor skal noen gidde å konkurrere da? Så lenge det finnes muligheter til å ta ut profitt i korte perioder ved å tilby stadig bedre produkter, fungerer imidlertid alt som det skal.
Akkurat slik vil vi ha det: Dersom alle bedriftene sitter i ro - skal de ikke kunne ta ut renprofitt. Hvis alle jobber vettet av seg for å forsøke å finne en ekstrafortjeneste, vil de gi samfunnet det van Miert er ute etter; effektiv utnyttelse av samfunnets ressurser. Vanskeligere er det egentlig ikke.
_logo.svg.png){kind=logo}
Så til markedet.
Det relevante geografiske markedet blir begrenset til det markedet hvor selskapene i dag har en såpass stor andel av omsetningen att de kan være i en posisjon til å utøve markedsmakt - altså at de har kontroll med prisene på de produktene som tilbys. Da befinner vi oss i Norge og Sverige.
Produktmarkedet er vanskeligere å definere. Hvilke produkter og tjenester snakker vi egentlig om? Det enkleste er å se på hva aktørene selv sier.
Samtlige teleaktører har gjennom flere år pekt på ny teknologi som årsaken til skjerpet konkurranse. Det er for eksempel rimelig å hevde at NetCom ved å tilby mobiltrafikk ødelegger for Telenors markedsmakt på fastlinjetelefoni. Tilsvarende kan det hevdes at de som kontrollerer tv-kablene utsettes for konkurranse av de som kontrollerer tv-satellittene. På laaaang sikt kan kommunikasjon hevdes å være teknologi-uavhengig i den betydningen at all type kommunikasjon kan bruke all type infrastruktur.
Det er jo nettopp dette Telenor har terpet på de siste årene: - For kunden er det irrelevant hvilken vei tale, data og bilder går. Vi leverer transport av digitale data og bruker den "veien" som er best egnet til enhver tid, har Telenor sagt.
En fristes dermed til å konkludere med at så lenge det finnes et par mobilaktører i hvert land, og så lenge det er plass til flere satellitter på himmelen, så skal ikke Karel van Miert kreve noe som helst for å godkjenne fusjonen. Det er dette argumentet Hermansen vil bruke. Dessverre for ham er det litt for enkelt.
Begrunnelsen har Hermansen gitt selv ved sin beskrivelse av fremtiden. Hermansen ønsker å gå til sine kunder, både privatpersoner og bedrifter, og tilby dem kommunikasjon med to variable; kapasitet (båndbredde eller hastighet) og pris. Når han kan gi kunden en boks i stua eller på kontoret og selv velge om det skal kobles kobbertråd, antenner, fiber eller tallerkener på den - alternativt alt sammen på en gang - er han i sin favorittposisjon.
Problemet er bare at i den posisjonen har han markedsmakt. Han vi ha en teknologisk plattform som gjør ham i stand til å utnytte de ulike teknologiene optimalt i den forstand at han vil ha et bedre kostnadsbilde enn enhver konkurrent. Hermansen vil i økonomiske termer skape noe som ligger tett opp til et naturlig monopol. Da får vi ikke noen effektiv konkurranse og heller ikke noen effektiv utnyttelse av samfunnets samlede ressurser.
Forvirret? Tenk på det slik: En bedrift har en parabol på taket, er knyttet opp til et kabelnett og til fastlinjenettet til Telenor. Selv om det finnes konkurranse på hver enkelt tjeneste vil det ikke være noen andre som kan gå til bedriften å si som følger: La oss ta oss av kabelen, telefonlinjen og parabolen. Vi lover deg at du til enhver tid skal få transportert dine data billigst mulig. Ingen andre enn Hermansen kan gjøre det.
Derfor må Karel van Miert sette opp følgende betingelser for å godta fusjonen:
- Norske og svenske myndigheter må sørge for at det er minimum to andre aktører enn Telenor-Telia som kan tilby mobilkommunikasjon. Da vil det være mulig for flere aktører å konkurrere med Telenor på transport av tale og "lette data".
- Telia må selge sitt kabel-tv-selskap i Sverige. Dette selskapet kontrollerer 1,3 millioner av totalt 1,8 millioner kabel-tv-husstander i Sverige. Da slipper vi en situasjon hvor Telenor-Telia har kontroll både på satellitter og kabel i det svenske markedet.
- Telenor må trekke seg ut fra Norkring dersom dette selskapet får bygge ut det digitale jordbundne sendernettet i Norge. Hvis ikke blir det særdeles vanskelig - om ikke umulig - å gå utenom Telenor/Telia på kringkasting av digitale signaler i Norge.
Hensikten med disse kravene er å sikre seg at andre aktører kan sette sammen den samme teknologipakken som Telenor/Telia kan klare. Det blir ikke teoretisk umulig uten de to siste kravene, men det blir meget vanskelig - også på lang sikt.
Spørsmålet er så om Hermansen kan leve med slike krav.
Det kan han.
Hovedbegrunnelsen for fusjonen har de siste dagene vist seg å være at Telenor og Telia hver for seg er for små til å kunne opprettholde en tilstrekkelig høy takt på produktutviklingen til at de kan konkurrere effektivt på lang sikt. De har rett og slett for små markeder til å bære kostnadene. Den sekundære begrunnelsen er at Telenor og Telia på sikt ser for seg at de begge blir del av et større internasjonalt telekonsern. Da står de i en sterkere forhandlingsposisjon som et felles selskap enn hver for seg.
Inngrep av den typen vi foreslår vil ikke berøre begrunnelsen for fusjonen. De vil ganske enkelt sørge for at fusjonen blir det den er markedsført som, nemlig en nødvendighet, ikke et kupp.
Vi stoler på at Brüssel sørger for det. Konkurransedirektør Einar Hope kunne prøvd på det samme, men norske politikere har så mangelfull kompetanse på området at de ville overkjørt ham - igjen. Det er jaggu godt svenskene er medlemmer i EU og Norge holdt fast ved EØS-avtalen.
