Å være eller ikke å være, det er spørsmålet. Er det edlere å la skjebnen gå sin gang, og forsone oss med en framtid der forfedrenes språk svinner hen til kulturelle kulisser og festtalers mørke munterhet? Eller skal vi gripe tidens våpen, teknologien, og reise strid slik at skjebnen renner mot strømmen, men i samsvar med vår vilje?
Et språk blir borte hvis det ikke brukes. Og det vil ikke bli brukt hvis det ikke får moderne verktøy. Nylig spanderte Sametinget i Norge en halv million kroner for å gjøre samiske fonter og tastaturdrivere gratis tilgjengelig for alle. Sametingets president var klinkende klar når han beskrev alternativet. Det hadde vært å frata folk muligheten til å skrive samisk, og henvise språket til et museum, sammen med blekkhus og pennesplitter.
I de større språkområdene er man på vei bort fra tastaturet. I våres erfarte jeg hvordan en vanlig PC tok i mot rask diktat på både tysk og engelsk - med hylleprogramvare til en tusenlapp. Jeg har også fått demonstrert en behagelig måte å fylle ut reiseregning på, ved å diktere til et regneark. Bare programmet gjenkjenner ordene, er det ikke måte på hva man kan få til. Det er ikke en gang noe poeng å sortere bilagene. Du dikterer, programmet ordner.
Det gjenstår selvfølgelig å få ned feilprosenten fra to eller tre, til bare noen promille. Men ingen tviler på at dette nå hovedsakelig er et spørsmål om tid.
Jeg fikk nylig bekreftet at det var samtaler mellom forskere og IT-bransjen i fjor om å tilrettelegge hylleprogramvare for norsk talegjenkjenning. Kostnaden var anslått til mellom tre og fire millioner kroner. Ingen ville stille beløpet. Ingen tok initiativet til et opplegg for å få beløpet på bordet. Bransjen vet av bitter erfaring at pionerene brenner seg.
Talegjenkjenning er ikke bare en ny måte å forfatte dokumenter på. Det er også et nytt grensesnitt mellom menneske og informasjonssystem. Talegjenkjenning gjør enhver telefon til en dataterminal. Perspektivet for det Bill Gates kaller "softer software" er besnærende. "Spør de andre i styret om det er i orden at vi utsetter befaringen til samme tid, fredag neste uke, og sørg for at tilbakemeldingene legges fortløpende i min inn-kasse." Det du vil ha gjort, gjøres i det du sier det.
Så er spørsmålet om Norge skal være med på en slik utvikling eller ikke. De fleste i både bransje og forskningsmiljøene erkjenner at talegjenkjenning og andre språkteknologier er noe mer enn bare veldig viktig. Så legger de til at det er dyrt, og at det spørs hvor lang tid det vil ta før man får igjen for investeringen. Tvilen kommer utsettelsen til gode.
På den andre siden finnes dem som ser for seg at morsmålet gradvis erstattes av Internett-målet, det vil si engelsk, og at det egentlig ikke er noe større tap. Stuttum synes faktisk det er coolere slik. Kanskje han gir seg mot enda et teknologisk argument: I forlengelsen av talegjenkjenning ligger oversettelse i sanntid, slik at folk kan prate med hverandre selv om de ikke snakker samme språk. EU bruker milliarder på maskinoversettelse. Igjen stilles spørsmålet: Skal norsk være med eller ikke?
Hvordan vil det føles å være i et samfunn der du har valget mellom å bruke et fremmedspråk på moderne vis, eller morsmålet med fortidens verktøy? Svaret er åpenbart. Vi vil ty til fremmedspråket med de moderne verktøyene. Fordi det fortsatt er et fremmedspråk vil vi hemme vår egen utvikling. Vi mister et morsmål, og vi svekker muligheten vår til å konkurrere.
Det understreker nok en gang omfanget av det opprinnelige spørsmålet. Å være eller ikke å være. Årets statsbudsjett lot det nok en gang bli med talemåtene. Neste år må det bevilges. Ellers får man være konsekvent, og straks innføre engelsk som hovedspråk i grunnskolen.
