Sayonara på Stockholms NK

Hva har det japanske telekomselskapet DoCoMo med drapet på den svenske utenriksministeren Anna Lindh å gjøre? Og hva har en slik sak i digi.no å gjøre? Ingenting. Eller kanskje allikevel? Ja, for kjenner jeg godt etter, har jeg en fornemmelse av at det finnes en slags rød tråd her et sted. Bli med og nøst den opp, og se hvor vi ender opp. Det tar uansett bare et par minutter.

Nei, det skal ikke handle om konspirasjonsteorier. Derimot skal det handle om to land som ikke kan sies å være like på noen områder bortsett fra ett: Det aksepterte og etablerte samrøret mellom de styrende, folket og næringslivet.

På slutten av det nittende århundre opplevde Sverige, som den gang var kommet svært mye lenger i industrialiseringen enn Norge, sterk økonomisk regresjon. Den gang som nå var det store og mektige familier som representerte ryggraden i svensk industri og næringsliv. Problemene kunne ikke løses uten en felles forståelse mellom myndigheter og næringsliv. En slik forståelse oppsto, en forståelse som lever i beste velgående den dag i dag.

Av et gross andre grunner som det tar for lang tid å komme inn på her, er Sverige et svært samstemt samfunn. Politiske beslutninger, lover og regler og alt som smaker av myndighet etterleves av det store flertall på en helt annen måte enn i Norge. Selv milde former for annerledeshet har problemer med å finne seg til rette i det etablerte politiske landskapet. Slik gikk det til at svenskenes svar på det norske Fremskrittspartiet, Ny Demokrati, ble effektivt avlivet så å si før det var født.

Dermed får ekstremisme og avvikende politisk syn i Sverige andre utløp enn innenfor kulturlivets, samfunnslivets og politikkens establishment. Det er ikke undertegnedes teori at både Palme-drapet og drapet på Anna Lindh er tragiske utslag av dette, bare så det er sagt. Betegnende nok er det også mange ganger flere nynazister og høyreekstremister i Sverige enn i Norge.

Kriser i svensk økonomi er løst ved felles løft i langt sterkere grad enn i Norge. For svenskenes del kan en nesten snakke om et eneste langt solidaritetsalternativ siden 1880-tallet. Siste gang var for ti år siden, da svensk økonomi nok en gang møtte veggen. Regjeringen gikk rett ut å sa at man måtte ta fra folk en del sosiale ytelser i ubestemt tid fremover; folket bøyde hodet og adlød.

Japan er også et svært konformt samfunn. Industriløftet og den følgende japanske økonomiske suksesshistorien etter annen verdenskrig med det japanske næringsministeriet MITI i spissen, lar seg sammenligne med det som er skjedd i Sverige opp gjennom tidene. På samme måte kjennetegnes det moderne japanske samfunn også av en volds- og terrorkultur, nå sist for et noen få dager siden med en stor bombeeksplosjon i Osaka, om jeg husker rett.

Så til det som kanskje har størst relevans for digi.nos lesere; Japan er nemlig på vei opp av den økonomiske bølgedalen landet har vært inne i mesteparten av nittitallet og inn i dette århundret. Og kuren har vært samrøre, om ikke mellom myndigheter og næringsliv.

En nærmere titt på Japan viser at investeringslysten øker, at industriministeriet MITI glimrer med sitt fravær, samt at det er de store konsernene som sammen med folket selv og en vettug sentralbank som har snudd utviklingen. Apropos folket; så kan det ikke kalles annet enn et under at japanernes felles kriseforståelse har fått eldre japanere til å bruke av sparepengene sine! I nedgangstider er derfor næringslivet til dels holdt oppe av oppsparte midler fra de eldre, en adferd som trolig ikke hadde funnet sin like i vesten.

Samtidig har ungdommen, som lenge har vært i opposisjon til tradisjonelle japanske verdier, funnet sin plass i "det nye Japan". Landet som i løpet av de siste femten årene har tapt sin posisjon som produsenter av billige kopier av produkter utviklet andre steder, har klart å snu på flisa: Den nye posisjonen som ledende på design, egen produktutvikling og eksklusivitet tiltaler postmodernistiske japanske ungdommer langt mer enn livslange ansettelser i dølle masseproduksjonsbedrifter. En stadig større del av masseproduksjonen sender japanerne i dag til land som Kina.

Eksemplene Japan og Sverige representerer en modell for økonomisk vekst og krise-håndtering ved inngangen til det nye årtusen, og vi kan godt si at USA er et eksempel på den andre. Om Norge kan det sies mye; for eksempel at vi ligger et sted midt i mellom (alternativt ute på sidelinjen), samt - og dette er undertegnedes egen mening - at våre interesser ivaretas på beste måte med sterkt statlig engasjement. Her følger verken de p.t. styrende politikere eller næringslivets organisasjoner helt med i timen, i hvert fall ikke hvis vi skal sammenligne med utviklingen i andre land. Privatisering og konkurranseutsetting er ikke lenger alfa og omega.

Så der står Norge, nasjonen, landet hvor folk tidligere levde atskilt av naturlige årsaker; men hvor skillelinjene lever videre i virtuell form selv om de naturlige hindringene er overvunnet. En sterkere forståelse for fellesløsninger hadde kanskje gitt oss mer samarbeid mellom mobilnettoperatørene, et levedyktig IT-Fornebu og et felles løft om bredbånd til folket - for å nevne noe.

Min tid er over for denne gang. Takk for at du fulgte med og god helg!

Til toppen