Vox, en etat under Kunnskapsdepartementet som arbeider med voksenopplæring, har publisert en rapport om den norske befolkningens digitale kompetanse: Borger og bruker (pdf).
Rapporten bygger på telefonintervjuer med et representativt utvalg av befolkningen, til sammen 1998 respondenter. De som oppgir at de bruker pc, har fått 34 spørsmål knyttet til sine erfaringer med pc og nett. Spørsmålene er av typen «hvilken erfaring/rutine har du med å finne steder på Internett som har den informasjonen du trenger» eller «hvilken erfaring/rutine har du med å installere programmer på datamaskinen selv». Respondentene skulle vurdere sine ferdigheter etter en skala fra 1 til 4, der 1 er «ingen erfaring», 2 er «begrenset rutine og erfaring«, 3 er «en viss rutine og erfaring», og 4 er «stor rutine og erfaring».
I tillegg til disse spørsmålene om hvordan de vurderer sine egne IKT-ferdigheter, har respondentene gitt opplysninger om alder, kjønn, yrke, utdanning, interesser, motiver og så videre.
Analysen til Vox starter med å dele den norske befolkningen i fire grupper etter allmenne IKT-ferdigheter:
- 10 prosent bruker ikke pc
- 17 prosent er svake brukere av pc og nett
- 37 prosent er middels gode brukere
- 36 prosent er sterke brukere
Med andre ord: 27 prosent av alle nordmenn er ikke-brukere eller svake brukere. Undersøkelsen stadfester at i den grad det finnes et «digitalt skille» i befolkningen, går det mellom ikke-brukere og svake brukere på den ene siden, og middels og sterke brukere på den andre.
Vox-rapporten bekrefter mange ting «alle» vet: Yngre er sterkere brukere enn eldre, velutdannede er sterkere brukere enn dårlig utdannede, de som må forholde seg til pc på jobb har jevnt over flere ferdigheter enn dem som slipper.
Undersøkelsen viser at måten man lærer seg IKT er en viktig indikator på ferdighetsnivået. De sterke brukerne prøver seg selv fram, de svake støtter seg først og fremst på veiledning fra venner og familie.
Manglende interesse og behov for IKT går igjen som kjennetegn på de svake brukerne. Grunnen til at de ikke prøver å bedre sine kunnskaper er rett og slett at de ser ikke poenget med å gjøre det.
I rapporten heter det:
«Av de middels gode og sterke brukerne opplever henholdsvis 63 og 77 prosent et behov for å styrke sine digitale ferdigheter i forhold til arbeidslivet. Dette gjelder derimot bare 13 prosent av ikke-brukerne og 33 prosent av de svake brukerne.»
Det samme gjelder livet utenom jobben:
«Det digitale skillet gjør seg også gjeldende her ved at færre ikke-brukere og svake brukere opplever et fremtidig behov for å styrke sine digitale ferdigheter i forhold til dagliglivet enn middels gode og sterke brukere.»
Tallgrunnlaget for denne påstanden er oppgitt å være at 78 prosent av ikke-brukerne og 54 prosent av de svake brukerne ikke ser et fremtidig behov for å lære mer IKT i forhold til daglig livet.
Det er altså ikke tilgang til teknologien, men manglende interesse og behov som gjør at folk ikke bruker den.
I undersøkelsens avsluttende betraktninger trekkes den åpenbare konklusjonen:
«Felles for ikke-brukerne og de svake brukerne er at de har liten interesse for IKT. De opplever også i mindre grad et behov for å ta i bruk digitale verktøy og å forbedre sine digitale ferdigheter.»
Vox mener dette må få følger for politikken:
«Selv om IKT er et verktøy som potensielt kan inkludere alle, gjør det ikke det. Mange står utenfor, noen mer selvvalgt enn andre. En demokratisk utfordring blir da myndighetenes målsetting om utjevning av digitale skiller. Det blir nødvendig å klargjøre i hvilken grad det er statens, arbeidslivets eller den enkelte samfunnsborgers ansvar at de digitale skillene utjevnes.»
I vårt tolerante samfunn bør vi kanskje også anerkjenne den enkeltes frihet til selv å velge å stå utenfor?
