Sensurert galleri

Sensurdebatten er alltid interessant. Jeg er både journalist og mamma, så jeg skjønner i og for seg begge sider. På den ene siden: Ytringsfriheten gir, både heldigvis og dessverre, ikke rom for kompromisser, skriver Nina Furu i dagens Stjernestreif.

"
Man kan ikke ha litt ytringsfrihet, like lite som man kan være litt gravid. På den annen side trenger et samfunn grenser. Ja, man kan kanskje gå så langt som til å si at det er grensene som definerer samfunnet.

I hvert fall er hva vi velger å sensurere svært så avslørende for hva slags samfunn vi lever i.

Sokrates, Martin Luther, Machiavelli og mange, mange fler ble sensurert av sin samtid. Først og fremst fordi ideene deres var for opprørende, for oppsiktsvekkende, for uforenlige med det bestående status quo. Det har alltid vært farlig å rokke for mye ved troen på vedtatte sannheter, autoriteter og maktkonstellasjoner. (Og husk på det neste gang du begynner å tvile på makten i det skrevne ord.)

Dessverre er sensur så langt ifra et fenomen som tilhører en forgangen tid. I den vestlige verden i dag skal det imidlertid litt andre ting til. I hvert fall i USA. Du kan si imot presidenten, statsmakten, religioner og den frie presse, men våger du å rokke ved familieverdiene er det jamt slutt! Det mente i hvert fall redaktøren for en Texas-avis, som nektet å trykke bildet av denne 30.000 år gamle venus-statuen fordi det var uforenlig med avisens "familie-profil". I 1980!

Dette, og mange, mange flere eksempler finner du i Texas Council for the Humanities' interaktive utstilling av sensurerte bilder og bøker.

Samlingen heter, vittig nok, "Bonfire of the Liberties", og du kan velge deg en styrt omvisning eller bare streife på lykke og fromme. Sidene bærer i og for seg preg av at de er utviklet av akademikere heller enn designere, men formen er heller ikke det viktigste her. Innholdet er nemlig mer enn sterkt nok.

Og det sterkeste er faktisk tanken på at hvert eneste utstilte objekt både kan og er blitt sensurert.

I vår egen tid.

"

Til toppen