I morgen, 23. april, skal boka til Eric Schmidt og Jared Cohen, henholdsvis styreleder og tankesmieleder i Google, være klar til digital og papirdistribusjon: The New Digital Age: Reshaping the Future of People, Nations and Business tegner til å være mer enn bare en utopisk oversikt over «alt du kan gjøre med teknologi om noen år».
Det er bare å google forfatterne eller tittelen: Utdrag er publisert i blant annet Foreign Policy, The Guardian og Wall Street Journal.
Schmidt og Cohen har arbeidet med boka i flere år. Blant kildematerialet er et hemmelig møte med Julian Assange i juni 2011 mens Assange satt i husarrest i England. En avskrift av dette møtet er nå tilgjengelig på Wikileaks. Schmidt og Cohen trekker også inn erfaringer fra sitt opphold i Nord-Korea i januar i år.
Noe av det tilgjengelige materialet fra boka er av typen «Ditt liv i 2033» (The Guardian). Foreign Policy merker seg «Fem vanvittige spådommer», men minner om hvordan Schmidt og Cohen, i motsetning til statsvitere og andre eksperter verden over, var sannspådde om fenomener som den arabiske våren for to år siden. I en artikkel i november 2010 skrev de:
– Myndigheter vil bli tatt på senga når deres undersåtter, i stort antall og uten andre våpen enn sine mobiltelefoner, tar del i miniopprør som utfordrer deres makt.
Den digitale revolusjonens dystre side er gjenstand for et redigert essay basert på boka og gjengitt i Wall Street Journal. Her skriver Schmidt og Cohen blant annet:
– Teknologi har et stort potensial til å få fram endring. Samtidig har den digitale revolusjonen en dyster side som man for ofte ser bort fra. Etter hvert som flere av deres undersåtter kommer på nett, vil eneveldige regimer oppleve turbulens. Men teknologi er ikke bare et redskap for demokratisk reform. Den kan også gi diktatorer kraftige nye verktøy for å undertrykke motstand.
Forfatterne peker på at 57 prosent av verdens befolkning fortsatt lever under en eller annen form for eneveldig regime.
– I løpet av et tiår, vil verdens enevelder oppleve at andelen borgere med nettilgang vokser til å utgjøre flertallet. Fra Teheran til Beijing bygger herskerne teknologi for å undertrykke demokratisk motstand, og sørger for opplæring til sine støttespillere. Ofte medvirker vestlige selskaper til dette.
For den globale IT-bransjen kan dette bli et klondyke. Diktaturene må investere stort i mobildekning, store datasentraler, spesialisert programvare og opplæring, og de må sørge for strøm og bredbånd. For å holde styr på all innsamlet informasjon, kreves avanserte superdatamaskiner.
– Alt et regime trenger for å bygge en utrolig skremmende digital politistat, innbefattet programvare for datautvinning og sanntidsovervåkning av borgere, er kommersielt tilgjengelig i dag.
Schmidt og Cohen peker på hvordan diktaturene uvegerlig vil utveksle erfaringer og teknologi. Utstyrs- og løsningsleverandører vil bruke eventuelle anbefalinger aktivt i sin markedsføring.
– Det er en digital form for våpenhandel. Det vil ikke være billig. Diktaturer med tilgang til naturressurser vil ha råd til det.
Til slutt i essayet peker forfatterne på hvordan den «spontane» karakteren til plutselige massebevegelser mobilisert av tvitring og tekstmeldinger, svekker regimemotstanderes evne til å fostre en varig ledelse.
I Egypt var det ikke bloggerne som tok over etter Mubarak, men Det muslimske brorskap, med mange tiårs erfaring fra systematisk opposisjonelt arbeid.
– Digitale revolusjonære må nå ta skrittet fra protest til politikk, konkluderer Schmidt og Cohen, og antyder hvordan de kan komme i gang, ved å utnytte digitale muligheter til å bygge langsiktige opposisjonelle fellesskap.
