Jeg skal ikke prøve å gi noe svar her, alle vil skjønne hvor jeg vil hen. I det følgende skal jeg drøfte om det kanskje finnes flere skyldige i orkesteret, i tillegg til pianisten.
Pianisten er for bløt.
La oss se litt på pianisten, altså lederen. Det er dessverre et faktum at mange norske ledere er for snille, noen vil si dumsnille. Slurv og middelmådighet godtas, som en etterlevning fra de gode gamle tidene da omsetningskurvene steg nær sagt uansett hva som ble gjort og ikke gjort.
Det å gi kritikk er aldri lett uansett hvor berettiget den måtte være. Hvis pianisten ikke tør si til bassisten at han spiller urytmisk og slumsete, blir han neppe bedre med årene. Han tror at det han driver med holder, og stagnerer på det nivået. Ingen kan forbedre seg hvis de ikke får høre hva de gjør dårlig eller galt.
Vi må vi alle tåle å høre sannheten om oss selv, selv om den kan være ubehagelig. Det gjelder å stålsette seg, slik politikere i fremskutte posisjoner har vært nødt til i det siste. Og for all del: Alle "sannheter" må ikke godtas. En egen vurdering må alltid komme inn som en korreksjon.
Hva med paukisten?
Hvordan er han eller hun, den typiske norske arbeidstaker? Er det en myte at vedkommende er lat, kravstor, fiendtlig innstilt til overtid, skeptisk til forandringer og ansvar?
La oss se på arbeidstakeren som paukist. Funksjonen kan synes ubetydelig. Det å dundre løs på en diger tromme kan da ikke kreve all verden? Men hvilken katastrofe er det ikke hvis paukisten smeller til på feil tidspunkt?
Konsekvensene kan bli så store at dirigenten (les: styreformannen) må gå. Han må ta følgene av hva som skjer ute i staben. Ansvaret er hans. En lettvint konklusjon blir at ansatte må skjerpe seg, kreve litt mindre og yte litt mer. Forhåpentligvis fører tiden til at dette tvinger seg frem, om enn motvillig. Ja, dessverre tror vi det skjer motvillig. Medarbeidere som er idérike, fleksible og innsatsvillige finnes naturligvis også "på gulvet", men de vokser neppe på trær.
Noen vil kanskje si at jeg her forsterker ikke-eksisterende myter, andre vil nikke og si "slik er det". Jeg er åpen for synspunkter.
Er grunnholdningen gal?
Sammenlign norsk organisasjonskultur med amerikansk og japansk. Det er vel ikke så usannsynlig at vi kan trenge litt mer internasjonalt tilsnitt enn det vi har?
Grunnholdningen ligger alltid som en ballast i alle impliserte orkestermedlemmer. Det er lett å skyte på pianisten, altså lederen, vanskeligere å skyte på seg selv. Jeg husker ikke i farten hvem som har skrevet boken "Hvis jeg bare hadde en bedre sjef", men tittelen sier egentlig det meste. "Hvis bare"-syndromet er greit å ty til.
Det finnes bare én løsning: Å ta ansvaret for sin egen jobbsituasjon. Den best egnede til å forbedre situasjonen er som oftest den enkelte medarbeider selv.
Lykken er et skrapelodd
"Arbete, var tusan har jag hört det ordet förut?" spurte svensken.
Vi skal spørre: verdsettes det såkalte ærlige arbeidsslag i vår tid? Eller er det mer akseptert å bli rik via Flax, Lotto, Tipping, Måltips osv? Det er vel drømmen i oss som gjør at skrapemillionærene blir langt mer populære enn dyktige forretningsmenn, som ofte ses på med en viss skepsis. "Det er vel noe snusk et sted"
Er det skattenivået som har gjort oss slik? Eller er det de dype dalene? Kanskje er det ikke noe særnorsk fenomen i det hele tatt, men uansett: Det eksisterer. Og det preger oss.
Negative holdninger til dyktige mennesker er et problem, i forretningsverden som ellers. Norske skuespillere som gjør suksess i utlandet, tja, de har vel hatt flaks, da? Hun eller han er jo ikke noe bedre enn skuespiller NN her hjemme.
Skyt på alle
På pianisten, på oboisten, på dirigenten. Skyt på alle. Men bruk mesteparten av energien på deg selv. Ikke til å skyte deg selv, men til å gjøre en bedre jobb.
Frigjør deg fra fristelsen til å være med "å ta" alle og enhver som gjør det bra på en eller annen måte. Naturens lover rydder før eller siden ut de som bør vekk; bruk dine krefter på noe mer nyttig.
Jeg er ingen orkestermusiker. Men jeg har en slags naiv forestilling om at tubaisten aldri har hilst på fiolinisten i det enorme orkesteret, og at begge lojalt passer sin viktige oppgave.
Alle sitter de lagelig til for hogg. Derfor yter de også sitt ytterste og litt til, slik at dirigenten og pianisten, og som i dette tilfellet er solisten, ikke skyver dem ut av fellesskapet. Det vil være å ønske at 2000 blir lagspillets år.
Dessverre tror jeg det blir for mye å håpe på. Men, det har skjedd undere før.
Mer av dette slaget?
