Atomkraft

Som 10-åring startet David det ekstreme prosjektet: En hjemmelaget atomreaktor

Flere ungdommer har forsøkt å bygge atomreaktorer. Dette er den spektakulære historien til én av dem.

Atomreaktoren ved kjernekraftverket i Doel, like utenfor Antwerpen i Belgia
Atomreaktoren ved kjernekraftverket i Doel, like utenfor Antwerpen i Belgia (Foto: Colourbox)

Flere ungdommer har forsøkt å bygge atomreaktorer. Dette er den spektakulære historien til én av dem.

Klokken 02:40 den 31. august 1994 ble 17-åringen David Charles Hahn arrestert. Naboene fattet mistanke da de så ham laste en masse greier inn i bagasjerommet på bilen. De trodde han var i ferd med å stjele bildekk, og ringte politiet.

Og politiet kom. Men i bagasjerommet fant de ikke bildekk, men store mengder radioaktivt stoff.

David hadde nemlig forsøkt å bygge en atomreaktor på fritiden.

Det hele begynte i 1986 da han som tiåring fikk boken «The Golden Book of Chemistry Experiments» av bestefaren. Han ble raskt oppslukt, og fikk det for seg at han skulle gjennomføre alle de kjemiske eksperimentene i boken. Men boken var fra femtitallet, og sikkerhet satt ikke akkurat i høysetet da den ble utgitt.

David brukte snart sine egne lommepenger på å kjøpe flere bøker og kjemisk utstyr, og konverterte på kort tid gutterommet sitt til et kjemisk laboratorium. Heller ikke for ham var sikkerhet førsteprioritet. Allerede som tolvåring laget han nitroglyserin på egen hånd, uten at foreldrene visste mer om det enn at guttungen var interessert i kjemi.

Inspirasjonskilde for å bygge atomreaktor på egen hånd

Eksplosjoner på gutterommet

De oppdaget imidlertid snart at hobbyen hans ikke var helt trygg. Ikke bare ble karakterene hans stadig dårligere, men det eksploderte rett som det var inne på gutterommet. Til slutt fikk foreldrene nok da de måtte bytte ut det svidde og hullete gulvteppet på rommet hans, og laboratoriet ble forvist til kjelleren.

Akkurat det hadde David ingenting imot. Han så på det som at han fikk bedre plass til eksperimentene sine, og var ikke i humør til å slutte med ting som ikke var helt bra for egen helbred.

Det var ikke bare hjemmet det gikk ut over. På en speidertur dukket han opp knall oransje i huden etter et forsøk på å bli kunstig brun. Han hadde tatt en overdose av cantaxanthin. En annen gang hadde han med seg en stor dose magnesium som han satte fyr på. Magnesium brenner varmt og fort, og selv om han var speider så var han alt annet enn beredt, og brant et stort hull i et telt.

Eksplosjoner i kjelleren

Foreldrene ble etterhvert skilt, og David ble boende med faren og hans nye kone, fremdeles med laboratoriet i kjelleren – men nå med noen begrensninger. David fikk ikke være alene i huset lenger, og hvis de voksne skulle være borte en stund, ble han låst ute av huset. Det høres grelt ut å gjøre mot et barn, men kanskje like fullt et smart tiltak. En dag hørtes et smell fra kjelleren, og da faren og stemoren undersøkte, fant de en skadd og knapt bevisst David liggende på gulvet. Han hadde kjøpt et glass rød fosfor – det røde stoffet på fyrstikker – og fant ut han skulle slå på det med en skrutrekker for moro skyld. Det gikk som det måtte, og han måtte i flere uker etterpå ha jevnlige legebesøk for å få glassbiter plukket ut av øynene. Han hadde selvsagt ikke brukt noen form for beskyttelse.

Etter denne hendelsen ble han nektet å eksperimentere mer i farens hus, og han flyttet prompte laboratoriet til morens hageskjul. Der fortsatte han akkurat som før. Hun hadde etter skilsmissen begrenset kjennskap til hans kjemiske eventyr, og han fikk stort sett holde på som han ville.

Som femtenårig speider tok David en del ferdighetsmerker, og ett av disse var ferdighetsmerket for atomenergi. Etter dette ble David fascinert av atomenergi, og han bestemte seg for å bygge en slags atomreaktor, nærmere bestemt en formeringsreaktor. Dette er en type reaktor som benytter enten uran eller thorium og kan produsere både mer energi og mer reaktordrivstoff, og som dermed «etterfyller» seg selv etter hvert som prosessen går. Denne typen reaktor er ikke vanlig, selv om den er svært effektiv – den er nemlig også svært farlig.

Utga seg for å være fysikklærer

Heldigvis selger selv ikke USA radioaktivt reaktorbrennstoff til femtenåringer, men David visste råd. Han utga seg for å være fysikklærer og kontaktet en rekke personer som velvillig hjalp ham med å finne informasjon om å bygge en reaktor eller hvordan han kunne skaffe seg radioaktivt materiale.

Americium skaffet han seg ved å kontakte et firma som lager røykvarslere. Under påskudd av å trenge dem for et skoleprosjekt fikk han kjøpe hundre ødelagte røykvarslere for en dollar stykket. Da det gikk opp for ham at han ikke visste hvordan han skulle få ut det radioaktive stoffet fra røykvarslerne, kontaktet han kundeservicen ved det samme firmaet. Der fikk han hjelpen han trengte, uten at det ble stilt spørsmål ved hva en femtenåring skulle med det.

Men americum var ikke nok – David ville gjøre allerede radioaktive stoffer mer radioaktive. Han var ute etter å lage stoffer som er enda mer radioaktive enn uran 235. Plutonium, for eksempel. Det viste seg å være enklere enn han hadde trodd. Et selskap i Tsjekkoslovakia solgte ham uranholdig malm uten å be om noen form for dokumentasjon, og sendte det i posten uten videre.

Han laget også uran 233 ved å samle thorium fra gamle camping-lamper og utsette det for nøytronstråling. Til dette brukte han ameriucumet han hadde samlet tidligere, men han var ikke fornøyd med effektiviteten. For å bøte på saken samlet han radium fra maling på gamle klokker. Klokkene fant han ved å kjøre rundt i byen med en geigerteller på dashbordet. Når den ga utslag utenfor en brukthandel, fant han ofte en eller flere klokker med radiummaling til slags innenfor.

Les også

Hjemmelaget «reaktorkjerne»

Som syttenåring hadde han allerede flere års erfaring med å bestråle ulike materialer, og han bestemte seg for å gjøre første forsøk på å lage en formeringsreaktor. Han samlet alle sine gamle radioaktive materialer – en blanding av thorium, uran, americum og radium – og teipet det sammen med aluminiumsfolie og gaffatape til en slags reaktorkjerne.

Etter noen dager økte radioaktiviteten merkbart, og David tok for første gang i bruk en sikkerhetsforanstaltning mot strålingen: Et improvisert forkle med blyinnlegg.

David var nå begynt å bli nervøs, men at aktivitetene han bedrev kunne være farlig for omgivelsene falt ham ikke inn før han oppdaget at radioaktiviteten fra hans improviserte «reaktorkjerne» kunne påvises gjennom en betongvegg – to kvartaler unna.

Han bestemte seg for å avslutte eksperimentet og en tidlig morgen plukket han fra hverandre det radioaktive utstyret og la det i bagasjerommet i bilen sin for å kjøre det bort og bli kvitt det på et øde sted.

Det var da naboene ringte politiet.

La kortene på bordet

Da han ble stoppet av politiet fant David ut at det kanskje var best å legge kortene på bordet, og fortalte dem rolig at han hadde bagasjerommet fullt av radioaktivt materiale. I frykt for at han hadde forsøkt å lage en såkalt «skitten bombe» bestemte politiet seg for å taue bilen hans til en politistasjon hvor bombegruppa ventet. Det viste seg senere at det ikke var så lurt, siden det spredte radioaktivitet langs ruten gjennom byens sentrum.

Ingen bombe ble funnet i bilen, men innen det var klarlagt, hadde David fått nok. Han satte seg på bakbeina og nektet å samarbeide. Dermed fortalte han ikke politiet om hva han skulle med de radioaktive materialene, eller hva han hadde drevet med i morens hageskjul.

Det tok flere måneder før myndighetene fikk undersøkt og ryddet opp i hageskjulet hans, og innen den tid hadde omkring 40.000 innbyggere blitt eksponert for potensielt skadelige nivåer av radioaktivitet som følge av hobbyen hans.

Det hjalp heller ikke at moren i mellomtiden hadde ryddet ut av skjulet. I frykt for at myndighetene skulle ta fra henne huset, hadde hun samlet sammen det meste av Davids utstyr der og kastet det hele. Restene som var igjen ble senere målt til 1000 ganger mer radioaktive enn bakgrunnsstrålingen, men det er sannsynlig at det som fant veien til byens søppelplass var langt mer radioaktivt enn som så.

Da myndighetene endelig fikk ryddet opp, kom regningen på 60.000 dollar, og det som var igjen av Davids eksperimenter ble forseglet i 39 forseglede tønner og deponert under Great Salt Lake-ørkenen sammen med annet atomavfall fra bombeproduksjon og lignende.

David uttalte seg ugjerne til pressen om prosjektet sitt, men lot seg i 1998 intervjue av Ken Silverstein.

Les også

Endte i tragedie

Det gikk ikke så bra med David til slutt. Til tross for sin åpenbare intelligens nektet han å la seg undersøke, og argumenterte kort med at han umulig kunne forkortet sitt eget liv med mer enn fem år. Kort etter skandalen ble han dumpet av kjæresten, moren begikk selvmord, og han hoppet av college-utdannelsen han hadde begynt på. Han vervet seg til marinen og tjenestegjorde på et atomdrevet hangarskip – hvor han fikk beskjed om å holde seg langt unna reaktorene.

David Hahns arrestbilde

Etter seks år i marinen måtte han slutte på grunn av dårlig helse, og ikke lenge etter ble FBI tipset om at han hadde begynt å sysle med radioaktivitet igjen. Han ble arrestert og satt i fengsel i tre måneder. På denne tiden slet han mentalt, og han fikk behandling for flere psykologiske diagnoser mens han satt inne.

På arrestbildet har David ansiktet fullt av sår, og det debatteres ennå hvorvidt disse skyldes psoriasis, stråling, eller narkotikamisbruk. Alle tre er realistiske alternativer.

David døde 27. september 2016, i en alder av 39 år, etter en overdose av alkohol og narkotika.

David klarte ikke å lage noen atomreaktor som sådan, men han var langt fra den eneste ungdommen som har forsøkt seg. Han var den første vi kjenner til, og senere har flere prøvd seg på lignende prosjektet. Noen av dem har til og med klart det.

Jackson Oswalt

Den yngste som kanskje kan ha klart det, er Jackson Oswalt, som var 12 da han i januar 2018 ifølge enkelte oppnådde kjernefusjon i et ombygget lekerom i foreldrenes hus. Det er ikke vitenskapelig vurdert om han faktisk klarte det, men The Guardian skrev i alle fall om ham i 2019.

Taylor Wilson

The Guardian skrev også om Taylor Wilson oppnådde kjernefusjon som 14-åring i 2009, og dermed er yngste bekreftede «tilfelle». Som tiåring lot han seg inspirere av nettopp David Hahn, etter at bestemoren ga ham en bok om Hahn og hans forsøk på å skape kjernefisjon.

Taylor har ikke mindre enn to TED-talks, en om reaktorprosjektet og en om et forslag om å lage små fisjonsreaktorer. Han ble også intervjuet av CNN i 2012. I 2012 presenterte han også prosjektet for Barack Obama.

Richard Handl

Det nærmeste vi kommer på vår kant av verden, var svensken Richard Handl, som i 2011 forsøkte å bygge en atomreaktor på sitt eget kjøkken. Da var han riktignok 31 år gammel. Han ble arrestert da han i juli 2011 kontaktet Strålsäkerhetsmyndigheten for å spørre om prosjektet hans strengt tatt var lovlig. Det var det tydeligvis ikke, og i 2014 fikk han en bot på 13 600 svenske kroner. Han dokumenterte reaktorprosjektet sitt fortløpende i bloggen Richard's Reactor.

Kilder:

Les også

Kommentarer (5)

Kommentarer (5)
Til toppen