Det startet med en Facebook-melding 25. januar. Tre uker senere gikk Egypts president Hosni Mubarak av.
Hendelsene i Egypt har på ny satt søkelyset på hvilken betydning og påvirkning sosiale medier har i samfunnet generelt sett, og spesielt som sosialt våpen som fører til politiske endringer, ja, selv revolusjoner..
_logo.svg.png){kind=logo}
Hosni Mubarak er ikke det første statsoverhodet som har gått av som følge av sosiale mediers påvirkning på politiske prosesser. President Joseph Estrada på Filippinene ble tvunget til å gå av i 2001 delvis som følge av en SMS-aksjon. Det samme var nær ved å skje med den spanske regjering i 2004 etter terroraksjonen mot et tog (fordi stasminister José Maria Aznar feilaktig påsto ETA sto bak). Kommunistpartiet i Moldova måtte gå av i 2009 som følge av en organisert aksjon ved hjelp av sosiale medier (bakgrunnen var valgfusk). Og nå altså Egypt.
Den amerikanske visepresident Joe Biden har sagt at dette skyldes «Facebook-generasjonen».
Det han mener er at sosiale medier gir en stadig mer velutdannet befolkning lettere adgang til informasjon, til lettere å kunne formidle sine meninger til mange, og – ikke minst – som verktøy for koordinerte aksjoner. Sett i større sammenheng – sosiale medier bidrar til å forsterke viktige verdier som kjennetegner et demokrati: Bred folkelig deltagelse i politiske prosesser, talefrihet og uavhengig presse.
Men er dette et ubetinget gode? Og er det ikke slik at det kan brukes som politisk våpen for å fremme egne interesser?
Det er heller ikke alltid sosiale medier lykkes. Sosiale medier ble brukt til å organisere motstand mot regimet etter presidentvalget i Iran i 2009, i forbindelse med presidentvalget i Hviterussland i 2010, og av «Rødskjortene» i Thailand i 2010. Disse aksjonene mislyktes, og har – i det minste i Iran og Hviterussland – ført til enda større undertrykkelse og politisk forfølging.
Årsaken er at sosiale medier gjør det lettere for regimer å identifisere enkeltpersoner som deltar i protestaksjoner. De gjør det også lettere å identifisere hvilke krefter som bidrar til opprør samtidig som de styres utenfra.
Bruk av sosiale medier alene fører derfor ikke til regimeendringer og revolusjoner.
Under hele den kalde krigen for eksempel brukte USA teknologi til å undergrave det kommunistiske regimet i Sovjetunionen. Radiostasjon Voice of America spredte informasjon og propaganda i mange år. Men det førte ikke til politisk endring. Det var økonomisk kollaps som førte til at Berlin-muren falt og Sovjetunionen kollapset.
I Egypt i dag er den underliggende sosioøkonomiske utviklingen årsaken til Mubaraks fall: En stadig større andel av befolkningen lider økonomisk nød, samtidig som andelen velutdannede unge personer uten jobb, men oppvokst med PC og sosiale medier, øker.
Forutsetningene for revolusjonen i Egypt ligger derfor i kombinasjonen av den økonomiske situasjon og utbredelsen av teknologi. Det må finnes et grunnlag for revolusjon før sosiale medier kan spille en rolle.
Samtidig må en forstå hvordan medier i sin alminnelighet og sosiale medier i sin særdeleshet faktisk fungerer. Nyere forskning har vist at det er en myte at medieoppslag i aviser og TV «setter den politiske dagsorden», og dermed påvirker den videre politiske utvikling. Det er ikke medieoppslaget i seg selv som setter dagsorden: Det er hvordan medieoppslaget blir kommentert rundt kjøkkenbordet, med familie og venner, på jobben og i andre gruppemessige sammenhenger, som er avgjørende.
Det er altså ikke informasjonen i seg selv, men kommunikasjon om informasjonen som setter dagsorden.
Det er her sosiale medier kommer inn. Sosiale medier bringer ikke bare frem informasjonen og budskapet. Informasjonen blir kommunisert og debattert, og meningene kan mye lettere spres hurtigere til flere, nettopp fordi sosiale medier ikke har en hierarkisk «organisasjonsform». Tilgang til informasjon betyr mindre enn tilgang til konversasjon.
Samtidig er sosiale medier ikke bare et sosialt våpen overfor undertrykkende regimer. Det kan så ubetinget brukes mot demokratier som vårt eget. Enten dette gjelder monstermaster i Hardanger, lokalsykehus på Nordvestlandet, eller utvisning av asylsøkere og papirløse immigranter. Det utfordrer makthavernes «monopol» på informasjon. Det konfronterer dem med hva de sier og hva de gjør, og gir tilgang til alternativ informasjon som bidrar til å få bredde i debatten og stille spørsmålstegn ved premissene for en beslutning.
Det mest effektive mottiltaket mot dette er å innføre avanserte sensurprogrammer slik Kina har gjort, eller helst – kutte Internett-forbindelsen. Hvorfor gjøres ikke det? Det er to årsaker:
- Konsekvensene vil bli store på sentrale samfunnsområder
- Det er fullt mulig å «tvittre» uten tilgang til Internett
Konsekvensene: Internett brukes ikke bare til sosial kommunikasjon, men er også et helt sentralt element i landenes økonomiske vekst. Å stenge Internett er som om Norge skulle slutte å produsere olje. De økonomiske effektene vil bli store.
Det var faktisk det som skjedde under opptøyene i Thailand i april i fjor – jeg var der og merket derfor effekten selv. Thailands regjering besluttet å kutte ut deler av telekommunikasjonen i sentrale deler av Bangkok. Men det førte til at en stor del av aktivitetene i finans- og handelsdistriktet i Bangkok stoppet opp. Og selv i områder utenfor Bangkok – for eksempel i Chiang Mai i Nord-Thailand hvor jeg befant meg – ble uten telefonforbindelse.
Tvittring uten Internett: Da egyptiske myndigheter «slukket» Internett, ble en tjeneste kalt «Speak to Twitter» etablert. Den gikk ut på at det ble etablert tre utenlandske telefonnumre hvor en kunne legge inn beskjeder i en talepostkasse, som umiddelbart ble sendt ut som Twitter-meldinger. (Det var her Googles markedssjef i Midt-Østen, Wael Ghonim, spilte en viktig rolle).
Teknologisk utvikling har til alle tider hatt både gode og mindre gode effekter. Det er en opplest sannhet at boktrykkerkunsten bidro til utbredelse av Bibelen til store deler av befolkningen i Tyskland og Europa, noe som ble et folkelig opprør mot den gjeldende fortolkning av Bibelens budskap. Resultatet ble en kirkelig revolusjon, og større folkelig deltagelse i politiske prosesser ved at flere fikk tilgang til i bøker og pamfletter.
Så får vi heller se bort fra det – som er et historisk faktum – at boktrykkerkunsten i første rekke ikke førte til spredning av Bibelen (den var det få som leste), men av erotiske fortellinger (som de fleste leste).
Den teknologiske revolusjon i form av boktrykkerkunsten på 1500-tallet førte til den sosiale revolusjon som er kalt Opplysningstiden på 1700-tallet. Slik vil det også gå med sosiale mediers samfunnsmessige betydning. Bare mye raskere.
