Victor D. Norman, økonomiprofessoren som vil flytte åtte statlige etater ut av Oslo, blant dem Post- og teletilsynet, er i ferd med å bli medlem av klubben for uthengte politikere, ufrivillig uthengte politikere.
Etter en stund på taburetten, kan det virke som om pressen - godt hjulpet av den mer lekkasje- og utspillhungrige delen av det norske politiske miljøet - rett og slett har bestemt seg for å rævkjøre mannen til det ikke er mer igjen av ham.
Og det gjør de, enda Norman og Høyres beslutning egentlig innebærer essensen av hva det er enighet om er fornuftig distriktspolitikk i Norge. I utgangspunktet er desentralisering ønsket politikk fra alle partier bortsett fra Fremskrittspartiet, som i praksis ikke har noen distriktspolitikk. Det partiet man ville vente og finne mest motstand i er faktisk Høyre, Normans eget parti!
De mest krampaktige motstanderne er de som mener at Victor har regnet feil når det gjelder selve flytteprosessen. OK, så har han kanskje regnet feil. Men ser vi på hele bildet, hva et nytt kompetanseorgan på sikt tilfører et område, samt hva man sparer av belastning i sentrale strøk, blir det småpenger.
Så har vi dem som bekymrer seg over hva det koster å ha et statlig organ et annet sted enn i Oslo. Til disse har undertegnede en god nyhet: På min relativt enkelt utstyrte bærbare PC har jeg kommunikasjonsutstyr og –programvare til under tusenlappen som gjør at jeg i sann tid kan snakke med, se levende bilder av, utveksle informasjon, ja, til og med signaturer, med en hel verden uten å rikke meg av flekken. Dette burde ikke minst Post og Teletilsynet forstå. Eller tror de fremdeles at det frimerkeslikking og prisen på tellerskritt det dreier seg om?
Den reisehungrige forretningsstanden i Norge burde i det hele tatt oppdage et og annet om hvor enkelt det er å ”slippe og reise”. Vel blir det ikke mye bonuspoeng og taxfree-brennevin av å benytte programmene Windows Messenger og Net Meeting, men det funker og det er så å si gratis i sammenligning.
De som bekymrer seg subjektivt om flytting, det vil si de som blir direkte berørt, har all grunn til å protestere. Folk vil jo ikke flytte på seg hvis de er fornøyd der de er. Men samtidig må de huske at dersom velger å ikke beholde jobben og bli værende der de er, så gjør de det som beboere i det området i Norge hvor det er lettest å få ny jobb.
De som bekymrer seg objektivt om slike spørsmål bør kanskje rette oppmerksomheten en annen vei. For eksempel mot arbeidere i møbelindustrien på Dokka som ikke har valget mellom å bo i Oslo eller Lillesand (og i praksis får opprettholdt sin materielle levestandard og vel så det). Møbelarbeidernes alternativ er å flytte til Litauen og gå ned nitti prosent i lønn. Hva med å lytte litt til hva disse folkene har å si?
Absolutt alle kan ta lærdom av hva som skjedde da man flyttet Norsk Polarinstitutt fra Snarøya til Tromsø. De ansatte som bodde i Halden Terasse på Snarøya og kunne stikke bortom jobben for en overtidsøkt om kvelden iført tøfler, kom dårlig ut. Det norske polarmiljøet, derimot, fikk et løft som ikke bare gagnet Tromsø by, men hele Norge.
Victor Norman faller godt inn sammen med andre norske politikere som tør vise at de besitter et unorsk overskudd av engasjement og visjoner. En annen er Thorbjørn Jagland med sitt ”Det Norske Hus”, som på et vis var begynnelsen til slutten på Jagland som toppolitiker.
Vi som har vært så heldige å ha hatt anledning til å høre Jagland tale sammenhengende, fått oppleve mannens kunnskapsnivå, engasjement og visjoner hadde aldri noen grunn til å stille spørsmålstegn ved det navnet han ga det hele, ”Det Norske Hus”. Pressen derimot, så det annerledes. Det kan virke som om de politiske redaksjonene nærmest satt og kastet mynt og kron om hvorvidt de skulle gi det tilslutning eller ikke. Godt drevet av de politiske kommentatorenes sterke egoer og forventningene om noen saftige oppslag med en ny kylling å hakke på, endte man opp med å ikke gi det sin tilslutning.
Det samme med Lars Sponheim. Sponheim snakker rett fra levra, byr på seg sjæl med alle sine over hundre kilo, og han gjør det med sleivkjeften først. Det får han ikke bare lide for, nei, alt Sponheim sier blir vridd og vrengt på og satt ut av sin sammenheng til det ugjenkjennelige. Nå behøver vi ikke dra lenger enn til et land som Danmark før en politikertype som Lars Sponheim ville fremstått som en folkekjær stemmesanker!
Stå på, Victor, Torbjørn og Lars. Og god helg!
