Stalinistiske IT-sjefer hindrer kreativitet

Første-amanuensis Espen Andersen på BI mener IT-avdelingene er for firkantede.

Espen Andersen er førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI, hvor han blant annet underviser i IT-strategi på MBA-studiene. Han er en ivrig samfunnsdebatant gjennom en lang rekke kronikker, blogginnlegg og foredrag, samt som debattdeltager i ulike fora.

Standardisering har lenge vært fremhevet som nøkkelen til kostnadseffektiv drift av en organisasjons IT-løsninger. IT-avdelingens behov går imidlertid på tvers av mange brukeres behov og ønsker. Spesielt frustrerende er det for ansatte med god forståelse for IKT. Espen Andersen er en av de:

Slipp fangene fri!

Jeg hater bedriftsspesifikke teknologistandarder, i hvert fall de som spesifiserer teknologibruk utover filformater og tilgangsprotokoller. I alle firma jeg har jobbet, har jeg fått utlevert (eller kjøpt selv) en PC eller en mobiltelefon og blitt pålagt å følge en eller annen standard, som regel unødig komplisert, gammeldags, dyr og uinspirerende. Årsaken ligger i at IT-avdelingen trenger en lettere hverdag og at folk skal jobbe på det sammen systemet.

Dette har vært greit nok i en viss fase, nemlig dengang PCer var ny teknologi og man ikke lett kunne flytte data mellom applikasjoner og maskiner, men den tid er faktisk forlengst over. Samtidig er vi mennesker ikke noe mindre forskjellige enn før, og dessuten konkurrerer bedrifter nå på kunnskap og innovasjon, ikke eksekusjon. Slipp diversifiseringen løs, for da kommer de nye, profitable innovasjonene!

I dag er teknologien i altfor stor grad et hinder for innovasjon og et middel for for mye kontroll. I dag er teknologien i altfor stor grad et hinder for innovasjon og et middel for for mye kontroll. Selv opplever jeg og andre et digitalt skjemavelde både offentlig og i jobbsammenheng. IT-konsulenter jeg kjenner, løper rundt med 3-4 laptoper, men gjør mesteparten av jobben på sin private, for der kan de selv velge verktøy. Ikke bare firmaet de jobber for, men også hver av kundene har stalinistiske teknologipolicies og tillater ikke avvik. Mange lærere i grunnskolen, som skal hjelpe elevene til å lære seg om data, får "av sikkerhetshensyn" ikke lov til å innstallere software på sine PCer eller lese eposten hjemmefra. All kontrollvirksomheten gjør også at man er uhyre treg med å ta i bruk ny teknologi - enkelte organisasjoner jeg kjenner bruker fortsatt Lotus Notes for epost og har ikke gått over fra Win2000 til Windows XP før ganske nylig.

I BSG Concours Institute har vi nå gående et prosjekt, med navn REC (Reinventing End-user Computing) som tar for seg hva som skal til for å få IT-avdelingen ut av PC-bransjen. Hva slags PC man har, bør være et personlig ansvar - hvis man vil ha en Tablet-PC fordi den er fin til å holde foredrag (slik jeg gjør) eller en Mac fordi man ønsker å projisere sin moteriktige uavhengighet, så vær så god. Dette krever at IT-avdelingen definerer et standardisert (web- eller klientbasert) grensesnitt inn mot alle felles applikasjoner, samt at den enkelte bruker (og deres sjefer) tar ansvar for trouble-shooting selv.

Da jeg for noen måneder siden nevnte dette for en gruppe studenter med IT-bakgrunn på BI, ble det nærmest opprør: Dette kunne man ikke gjøre, du kan ikke stole på brukerne, teknologien er ikke god nok, det ville blitt totalt kaos, og så videre. Men Concours Institute har faktisk startet dette prosjektet fordi CIOs fra en rekke store amerikanske selskap (Fortune 500) ba oss om det. De er lei av å stå for kontroll av noe som ikke bør kontrolleres. Hvis de, med alle sine Sarbanes-Oxley-krav, kan tenke på dette, er det kanskje en tanke for deg også?

Dessuten vet gode IT-sjefer at de virkelig kreative medarbeiderne gir blaffen i alle IT-standarder uansett. Dessuten vet gode IT-sjefer at de virkelig kreative medarbeiderne gir blaffen i alle IT-standarder uansett. Og er glad for at de gjør det, for der har de sitt testmiljø, sine idékilder og sin fremtid.

Personlig teknologi er et personlig spørsmål - slipp fangene fri!

    Les også:

Innlegget har tidligere blitt publisert på Espen Andersens egen blogg, Tversover.

Til toppen