Statlig ansvar for et nett av muligheter

Av Jan Søgaard

Norge er mulighetenes land. Vi har kunnskap, rikdom og en sammensatt, ubeskrivelig natur. Et langstrakt, forrevet land med kroker og kriker der folk vil bo, og et næringsliv som ønsker å være forankret lokalt og arbeide globalt. Men spesielt velegnet for utbygging av infrastruktur kan man vanskelig si at dette landet er.

Landsdekkende digital infrastruktur

Våre myndigheter har derfor en solid utfordring. Den utfordringen må de ta. Det må være statens ansvar å sørge for vår tids ”veinett”: Den digitale infrastrukturen.

Infrastruktur er kritisk nødvendig for et samfunn: Veinett, jernbanenett, telenett og datanett. Staten har sett og tatt sitt ansvar for tidligere tiders kommunikasjonsnett. Nå er det den digitale infrastrukturen det gjelder. Og det haster. Norge — mulighetenes land — er i ferd med å havne i bakleksa. På tross av vårt høye kunnskaps- og kompetansenivå, er Norge ingen nyskapende eksportør av teknologi. Vi havner på 50. plass i verden når det gjelder eksport av høyteknologi, forteller en FN-rapport.

Norge er en råstoffleverandør og en teknologibruker. Vi bruker telefoner og PCer mer enn de fleste, men vi skaper ikke noe nytt. Innovasjon og nyskaping krever en infrastruktur som fungerer. I vår tid betyr det bredbånd med fart og kapasitet som monner.

Regjeringen ønsker å legge opp til en balansert vekst mellom landsdelene. Det innebærer forhåpentligvis handlekraft og politisk vilje til å bidra til en landsdekkende infrastruktur for digital kommunikasjon. Da vil landsdelene kunne bli likeverdige og nasjonalt og globalt konkurransedyktige. Men det vil kreve vesentlig statlig involvering og investeringer, og det har myndighetene hittil ikke vist forståelse for eller vilje til.

Monopolisten vinner, brukerne taper

Idealet om et desentralisert næringsliv har alltid stått sterkt her i landet. Vårt lands topografi og langstrakthet gjør at kostnadene ved å ivareta et slagkraftig og konkurransedyktig næringsliv i distriktene er langt høyere enn for land vi ofte sammenlikner oss med. Det er selvfølgelig for de fleste at det koster mer å bygge infrastruktur i Norge, både veier og bredbånd, enn for eksempel i Sverige og Danmark. Men markedet er likevel ikke villig til å betale vesentlig mer for varene. Og aktørene er ikke i stand til å ta et så stort løft som etablering av kritisk nødvendig infrastruktur innebærer.

Det ville blitt smått med veier i dette landet om ikke staten tok sitt ansvar for veiutbygging! Hvis ikke myndighetene ser sitt ansvar i forholdet til det digitale veinettet og bidrar med investeringer i nødvendig infrastruktur, kan resultatet bli en sentralisert tjenesteproduksjon og et utarmet næringsliv.

Hvis én stor entreprenør dessuten eier alle hovedveiene og tar seg betalt for alle tilknytningsveiene, kan monopolisten bygge etter eget forgodtbefinnende. Dermed får vi ingen reell konkurranse. Det går først og fremst ut over brukerne, men det går også ut over en hel teleindustri.

Myndighetene vil stimulere til økt etterspørsel etter bredbånd og har fått laget veiledningshefter til kommunene. Men hva skal brukerne etterspørre? Tilbudet er begrenset, den største aktøren har tilnærmet monopol og styrer langt på vei markedet.

Monopolisten vinner, brukerne taper.

Klasseskille i næringslivet

Informasjonsteknologien bidrar med kanaler for kunnskaps- og informasjonsoverføring og er et avgjørende grunnlag for nyskaping. Det kunnskapssamfunnet vi lever i, stiller andre krav enn tidligere tiders industrisamfunn. Vi har langt på vei fått et kommunikasjonssamfunn der det ikke lenger dreier seg om bare å finne frem til informasjon, men til interaktivt å delta i kunnskapsutveksling. I stadig større grad blir kravet at informasjon skal kunne gå begge veier, og at kunnskap skal kunne formidles til alle, hvor som helst og når som helst, effektivt, raskt og engasjerende. Hurtige endringer er en del av hverdagen. Det stiller stadig større krav til kommunikasjonen og teknologien som skal formidle informasjon.

Effektiv data- og telekommunikasjon er en forutsetning for næringslivet og blir for stadig flere bedrifter en vesentlig konkurransefaktor. Behovet for overføringskapasitet øker, men manglende tilgjengelighet gjør at det etableres et klasseskille i norsk næringsliv.

”Bredbånd til alle” — en floskel

Ny teknologi gjør effektiv data- og telekommunikasjon over store avstander mulig. Den gir oss like rask kommunikasjon, uavhengig av plassering og distanse. Og det er først og fremst rask tilgang til informasjon som driver nettutviklingen.

For bedrifter betyr denne teknologien innsparinger og mer rasjonell utnyttelse av ressurser: Personer på ulike steder i verden kan slippe å reise i timer for å snakke sammen, lyd og bilde kan overføres effektivt, medarbeiderne på alle bedriftens lokalkontorer kan få samme informasjon til samme tid, grupper av mennesker kan jobbe sammen uavhengig av hvor de befinner seg. Slik kommunikasjons- og informasjonsoverføring er nødvendig for et konkurransedyktig næringsliv.

Men det koster altså å bygge ut bredbåndsforbindelser i et land med Norges vakre, men ”upraktiske” natur. Og det koster mer i distriktene enn det gjør i sentrale strøk av landet. Det sier seg selv at der flere kan dele utgiftene, som for eksempel i borettslag, blir regningen mindre per person enn den blir for husstander med flere kilometer til nærmeste nabo. Hvor fjernt vi er fra myndighetenes målsetting om ”bredbånd til alle”, kan blant annet illustreres ved en OECD-liste over bredbåndstilgang (linjer per 100 innbyggere). Her ligger Korea hestehoder foran de andre. Deretter kommer Canada og USA, men også Østerrike, Nederland og alle de nordiske landene ligger foran Norge som innehar en 14. plass. (Worldwide survey of broadband penetration, 2001).

Gjør noe nå!

Hittil har bredbåndsdebatten stort sett dreid seg om å få internett inn i de tusen hjem. Men det handler om noe mye større og viktigere, som nyskaping, konkurransekraft og et desentralt næringsliv.

Norsk næringsliv i distriktene forsvinner om de hindres i å få tilgang til den teknologien som i årene fremover blir en selvfølge. I tillegg vil områder som helse, utdanning og andre deler av offentlig sektor bli hengende etter og miste muligheter og arbeidsplasser hvis de ikke får ta i bruk helt nødvendig og selvfølgelig teknologi.

Derfor må politikerne se sitt ansvar og gjøre noe nå. Et første viktig skritt vil være å etablere en egen uavhengig instans som har ansvar for og eierskap til all digital infrastruktur. Staten må være den største bidragsyter når det gjelder en slik instans.

Betydelige investeringer må til for å planlegge, bygge og utvikle en effektiv nasjonal plattform for digital kommunikasjon. Ingen enkeltaktør i dagens marked kan ta et slikt løft. IT- og telekomsektoren sliter. En statlig satsing på bredbånd og reell konkurranse ville kunne revitalisere denne sektoren, en sektor som faktisk skal stå for konkurransedyktige tjenester, videreutvikling og nyskaping innen informasjonsteknologi.

Reell konkurranse i mulighetenes land?

Telenor har fortsatt et de facto-monopol fordi alle andre aktører må kjøpe kapasitet til skyhøye priser som Telenor selv fastsetter. Staten hevder at den vil stimulere til konkurranse, men bidrar faktisk til å drepe den.

Reell konkurranse krever enten et fungerende marked med flere aktører som konkurrerer eller at staten eier, utvikler og driver en nasjonal infrastruktur for digital kommunikasjon, og at alle aktører har lik tilgang til denne infrastrukturen.

Ved å bryte de facto-monopolet og ta ansvar for sin egen målsetting om ”bredbånd til alle”, er det min overbevisning at myndighetene vil få tifold igjen gjennom et levedyktig, desentralisert næringsliv, en mer effektiv offentlig sektor og skole og utdanning som evner å møte dagens og morgendagens teknologiske utfordringer.

Norge er mulighetenes land. Det forplikter. ”Bredbånd til alle” er ikke noe mantra. Det krever sterk statlig medvirkning.

Jan Søgaard er administrerende direktør i Utfors AS

(Denne artikkelen ble først publisert i Aftenposten)