Statlig bredbåndssalat

Norsk Telecom har kartlagt det norske bredbåndsmarkedet. Det er en rapport som det er verd å lese. Konklusjonen er grei nok: Regjeringens målsetting om at alle skoler, bibliotek, sykehus og kommuner skal få bredbånd, vil ikke bli nådd med dagens innsats.

Umiddelbart undrer jeg meg over mål og middel. Vel er det mange skoler, bilbliotek, sykehus og kommuneadministrasjoner, men spredd utover det ganske land som de er så vet jeg ikke hvor stor påvirkning de vil ha på massemarkedet for bredbånd.

Det er ganske stor forskjell på bredbåndsaksess tilpasset en skole eller kommuneadministrasjon, og en privatbolig. I hvert fall håper jeg planen er at de førstnevnte får bedre kapasitet, hvis ikke får begrepet hjemmekontor en ny dimensjon.

Et sykehus som skal ha kapasitet til å holde flere videokonferanser samtidig for gi et telemedisinsk tilbud bør ha en helt annen aksess enn de fleste trenger til hjemmebruk.

Av samme grunn er det grunn til å sette spørsmålstegn ved at kartleggingen «i praksis har sett bort fra "leide linjer" som aksessform». I en kartlegging av privatmarkedet ville det vært forståelig, men ikke når man skal kartlegge markedet for bedrifter, skoler og forvaltning.

Argumentet som er brukt for å se bort fra leide linjer er også underlig. Begrunnelsen er at "leide linjer" prismessig ligger «svært langt over dagens prisnivå». Jeg ville tro at nettopp dette var en god grunn til å se nærmere på denne aksessformen.

Bredbåndsbremser?
En interessant spørmål er hva som bremser utviklingen i bredbåndsmarkedet. Jeg vil tro at det er nødvendig å legge langt større vekt på det private næringslivet. Det er grenser for hvor mye offentlig etterspørsel kan påvirke markedet. Her kan det være grunn til å se optimistiske planer i lys av en nettøkonomi på nedtur. Det er ikke bare å grave ned litt fiber og så gror den nye økonomien helt av seg selv. Spireevnen til den denne økonomien har vært betydelig overdrevet.

Norsk Telecom-rapporten peker mot at Telenor ikke akkurat har hastverk med utbygging og liberalisering. Telenor liker sikkert ikke at jeg sier det, men denne operatøren har på ingen måte vært noen pådriver ut fra det som teknologisk har vært mulig. På den annen side er det ingen grunn til at det er de teknologiske mulighetene som skal styre utbyggingstempoet. Økonomiske hensyn er ganske viktige. Dessuten har utbyggere av alternativ infrastruktur som radio og kabelnett har hatt god mulighet til å jage opp tempoet i byene.


Utsagn om at det er konkurranse i markedet er en halv sannhet. Det er konkurranse i deler av markedet. Det er viktig å rette et kritisk søkelys mot de delene av markedet hvor det er liten eller ingen konkurranse, og det er viktig å bruke de delene av markedet hvor det er konkurranse til å revidere anslag om hvor stor etterspørselen egentlig er. Hvor raskt vil flertallet kaste seg over et landsdekkene tilbud om bredbånd til kostnadsbaserte priser?

I en undersøkelse Norsk Gallup har gjort for NextGenTel AS sier 42 prosent i de største byene at de har skaffet seg - eller vurderer å skaffe seg - bredbånd (kun 3 prosent har). Det er hyggelig for operatører som bygger ut i byene, men det forteller ikke så mye om interessen i de mindre kommunene.

En viktig faktor er kompetanse. Jeg vil tro at det er rom for flere lokale leverandører av bredbåndsaksess, men det krever kompetanse å etablere slik virksomhet. Det er stor forskjell på å bygge ut infrastruktur i byene og på landet. Det bør satses mer på opplæring for gjøre det mulig å starte opp flere små aksessleverandører og ISP-er i distriktene.

Bredbåndsbesvergelser
Det finnes ikke noen god definisjon av begrepet bredbånd. I den politiske debatt er det sagt at bredbånd er det som skal til for å støtte multimediatjenester. Det må være befriende å ha målsetninger med så tøyelige definisjoner. Av politiske program er det vel Senterpartiet som sikter høyest: «Sikre bredbånd til alle. Alle skal ha tilgang til teknologisk infrastruktur til samme tid og lik pris.» Hvorfor og hvordan er det ikke lett å si, heller ikke hva dette vil skape av verdier og arbeidsplasser.

Ordet bredbånd har blitt en besvergelse for å trylle fram en IKT-politikk. Gi folket bredbånd og sirkus.

Noen prøver å definere en bitrate som nedre grense for bredbånd. 2 Mbit/s er gjerne nevnt, uten at så mange kan si hvorfor dette tallet er så viktig. Å definere en bitrate er litt for teknologibasert. Andre begynner umiddelbart å snakke om fjernsyn og video, men det er også svært upresise begrep. Dessuten, de undersøkelser jeg har sett blant brukere som allerede har bredbånd peker ikke mot at videotjenester er det som står øverst på brukernes ønskeliste. (Det som kommer høyt opp på listen er "always on" og å slippe å vente så lenge på data som lastes ned.)

Vi vet altså ikke helt hva det er vi snakker om. Det skal ikke så mye til å laste ned store websider med mye annonser. Det krever litt mer å håndtere video, men
allerede her er det høyst uklart hvilken kvalitet brukerne vil være tilfreds med. Det virker litt håpløst å gjette på en båndbredde og deretter lage en tjeneste som
utnytter denne. Det blir en diskusjon om pavens skjegg. (Om noen er interessert i å vite om paven har skjegg finnes svaret her. )

Tjenester, ikke teknologi
Det er utvikling av innhold og tjenester som er avgjørende. Nye tjenester vil gi nye behov for båndbredde og fortelle hvilken grad av asymmetrisk aksess som er hensiktsmessig.

Det er en lite kreativ framtidsvisjon å tro at nye bredbåndstjenester kun er variasjoner av å sende store datamengder en vei, til et informasjonskonsumerende publikum, selv om det denne våren har vist seg at mange vil bruke nettet til å se på d-kjendiser i dusjen. Forhåpentlig har regjeringen større ambisjoner for kommuneadministrasjonenes bredbåndsbruk. Uansett, det er vanskelig å spå hvilke anvendelser som blir mest populære om ti år.

Selv om det er vanskelig å spå så er det det lett å se at det må satses mer og bevisst på utvikling av nytt innhold og nye tjenester. Særlig tjenester. Skal vi få noen nytte av bredbånd og UMTS må vi få skape og prøve ut mange nye ideer. Helst bør vi klare å utvikle enhetlige tjenester som kan spille sammen på plattformene til bredbånd Intenett, UMTS og for den saks skyld digital krinkasting.

Det ville være synd om e-handel, m-handel og t-handel ble tre helt adskilte markeder.

Det holder heller ikke å bare si «video» og rettferdigjøre en såpass omfattende og kostbar infrastruktur. Hadde vi hatt politikere med spenst i visjonene så hadde de ønsket å bygge operaen på Fornebu og programfestet at alle skal ha lik tilgang til bredbåndsopera.

Infrastrukturen trenger innhold.

Til toppen