Derfor er det den svenske regjeringen med næringsminister Björn Rosengren i fremste frontlinje som nå møter kritikk fra svensk Riksdagsopposisjon og fra egne revisorer for å ha tillatt en avtale som ble så dyr. Kritikken går også på at den svenske næringsministeren ikke innhentet anbud på rådgivertjenestene, noe en gjorde i Norge.
Det meste av den svenske regjeringens regning var til og med en bonus for at fusjonen gikk i orden, som ble utbetalt til tross for at fusjonen ikke gikk, og ble avviklet av den svenske og norske statsminister Göran Persson og Kjell Magne Bondevik 16. desember 1999.
For om fusjonen ikke hadde blitt noe av fra starten av hadde regningen blitt på bare 4,1 millioner kroner, skriver Dagens Nyheter.
Næringsdepartementet skal ha brutt svensk lov ved ikke å legge ut kontrakten på anbud, men forsvarer seg ved at dette var en spesiell situasjon der et unntak i loven kan benyttes om en hadde dårlig tid.
Ekspedisjonssjef i Samferdselsdepartementet, Eva Hildrum, sier til Dagens Nyheter at det ble innhentet anbud fra fire-fem internasjonale banker. Hildrum sier også at den norske regjeringen ikke har betalt noen bonus selv om fusjonen ble gjennomført, og det fusjonerte selskapet eksisterte en ukes tid.
Det svenske næringsdepartementet hevder at det ikke lar seg gjøre å skaffe gode konsulenter uten de vilkårene som en valgte, det vil si med bonus. Hildrum mener den norske teleregningen ender på vel 20 millioner kroner, mens den svenske staten måtte ut med nær 100 millioner kroner.
