Teknologisk supperåd

I 1996 vedtok Stortinget å opprette et teknologisk råd og i 1999-budsjettet følges dette opp. Rådet skal ikke uventet "stimulere til en offentlig teknologidebatt som også kan engasjere ikke-eksperter."

Som ikke-politiker må jeg innrømme at jeg begynner å bli lei av prat om "hvor viktig det er å få en debatt" om ditt eller datt. Nå er det altså teknologi vi skal få en debatt rundt.

Hva med å gjøre noe i stedet for å opprette kommisjoner, nedsette komitéer, eller danne nye supperåd?

Et teknologisk råd - enten det er fullt av eksperter eller legfolk - blir intet annet enn politikernes avlat. Noen millioner bevilges, folk debatterer, år går, millionene tar slutt, en obskur lefse med betrakninger fremlegges, og ingen bryr seg. Politikerne kan slå seg på brystet og fremheve det de har "fått gjort."

Jeg har all respekt for planlegging og forberedende arbeid. Forretningsmannen Lee Iacocca - mannen som reddet bilprodusenten Chrysler fra den visse undergang - skrev i en av sine bøker at han brukte 60 prosent av sin tid på planlegging og 40 prosent på gjennomføring.

Et råd, derimot - er ikke planlegging, men snarere et hinder til å få noe gjort. Politikerne vil bruke rådet som unnskyldning i alle mulige sammenhenger. "Først må vi se på hva rådet kommer frem til, så skal vi vurdere det." "Vi kan ikke ta stilling til dette, før vi hører fra rådet." osv.

Vi trenger politisk handling på de teknologiske felter - som på andre områder. Det krever at politikerne selv setter seg inn i aktuelle spørsmål og engasjerer seg. Det krever at politikerne er villige til å prioritere og ta tøffe avgjørelser. "Hvor mange studieplasser innen teknologi må vi ha på forskjellig nivå?" "Hvilke investeringer må vi ta for å effektivisere det offentlige byråkrati?" "Hvor mange studenter per pc skal det være i skolen?" "Hva kreves det for at vi kan legge ting til rette for fjernundervisning eller -jobbing." osv.

I dette land er våre politikere og vårt byråkrati imponerende kyndige når det gjelder de råvarebaserte industrier. Mens Stortinget er fullt av forkjempere for enhver tenkelig primærnæring og råvareindustri, er det samme storting nesten blottet for teknologiske ildsjeler og kompetanse når det gjelder teknologiske spørsmål. I Regjeringen har Lars Sponheim forsøkt å fremstille seg som IT-minister, uten at det har gitt synlige resultater.

Ett aspekt ved den teknologiske ignoranse i politikken er at arbeidstakere i de informasjonsteknologiske bransjer i mindre grad er fagorganisert. Det betyr et fravær av lobbyvirksomhet fra maktbastionen representert ved Hågensen og Landsorganisasjonen.

År 2000-problemet er et glimrende eksempel på politikernes hjelpeløshet og beslutningsvegring. Problemet er anslått å skulle koste 3,3 milliarder for det offentlige; det er foreslått å bruke 40 millioner kroner til dette i 1999. Resten skal tas over vanlige driftsbudsjetter. Enten er det så mye ekstra slakk i det offentlige at det ikke er noe problem å dekke 3,3 milliarder ved en kollektiv offentlig skjerping, eller så er en 40 millioners bevilgning til et 3,3 milliarder kroners problem en gigantisk strutseoperasjon.

Det kreves sofistikerte beslutninger for at det norske samfunn skal kunne holde tritt med og utnytte den teknologiske utvikling. For å få til dette kreves det tilsvarende sofistikerte politikere - ikke flere supperåd.

God helg!

Til toppen