Dette skyldes en kombinasjon av bevisst politikk og arv fra Apartheid-regimet. Under det hvite mindretallsregimet var telefonen allemannseie - for de hvite - med en penetrasjon på 60 prosent. Tilsvarende for det sorte flertallet var under en prosent.
Den sør-afrikanske samferdselsminister, Jay Naidoo, er en sterk talsmann for at teknologien skal være tilgjengelig, og at den skal brukes bevisst som et middel for å redusere de enorme forskjellene som mange års Apartheid-styre i landet har skapt. Naidoo kommer ikke bare med tomme ord når han snakker om utjevning, han gjør noe med det.
Noe av poenget er at telekommunikasjon ikke bare skal være tilgjengelig for dem som allerede er en del av utviklingen, som i Sør-Afrika betyr de hvite samt en liten sort middelklasse. Også de som ikke har tilgang til Internett skal være med. En gigantisk utbyggingsplan samlet i prosjektet "Info.com 2025", beskriver blant annet at alle lokalsamfunn skal ha telefonforbindelse, og alle skolene skal opp på Internett.
Noen av resultatene kan en allerede lese ut av statistikkenen. Av de 130.000 Internett-tilknyttede datamaskinene i Afrika i vår, stod 122.000 i Sør-Afrika, og det er anslått at antall brukere av Internett i landet er 800.000, tilsvarende 80.000 for resten av kontinentet.
En av Naidoos målsetninger er at de sør-afrikanske myndighetene hele tiden skal være tilgjengelig på Internett. En rekke tjenester skal kunne gjennomføres på Internett, som alt fra adgang til offentlige dokumenter, som mer praktisk rettede tjenester som fornying av pass skal kunne foretas fra datamaskinen. Landets telepolitikk har som mål at at også Regjeringens eget arbeid skal være tilgjengelig på nettet.
En rekke telesentre rundt om i landet skal bidra til at menigmann også skal få adgang til Internett og andre teletjenester, til en pris som folk kan betale.
Likevel er det dyster lesing når ITU sammenligner utbyggingstakten for teleinfrastruktur mellom 1991 og 1995, der antall nye telefonlinjer i Afrika bare vokste med 7,9 prosent, mens tilsvarende for Latin-Amerika og Asia var 10,3 og 31,5 prosent.
Afrikas store fordel er at kontinentets televerk kan droppe den forholdsvis dyre utbyggingen av infrastruktur som mange andre land i verden har vært igjennom, og gå rett på mobiltelefoni. I dag finnes det lisenser i nesten 40 land i verdensdelen. I tillegg kommer fiberkabler langs Afrikas kyster med forbindelse både øst- og vestover, og planer og en egen Afrikansk kommunikasjonssatellitt.
Ifølge Africa Telecoms Review er det imidlertid fremdeles langt igjen. I Zimbabwe regner en med en gjennomsnittlig ventetid på vanlig telefon på 10 år. I Mosambique ble telefontettheten mellom 1984 og 1994 doblet til en penetrasjon på 0,4 prosent. I Sør-Afrika er det vel 4 millioner mennesker som må gå mer en 10 km for å ringe.
En skal derfor ikke ha noen illusjoner. Fremdeles sliter kontinentet med høy analfabetisme og dårlig utbygd teleinfrastruktur med en penetrasjon på knapt 2 prosent. Kontinentets nesten 800 millioner innbyggere deler på 14 millioner telefonlinjer, hvorav 12,2 millioner befinner seg i seks land; Algerie, Egypt, Libya, Marokko, Tunisia og Sør-Afrika.
Om utbyggingen av telenettet ikke skyter fart vil kontinentet i år 2000 bare ha 20 millioner linjer. Og en situasjon der 400 millioner mennesker på den afrikanske landsbygda må dele på 230.000 telelinjer. En beregning gjort av WorldTel, viser at det med tradisjonell utbygging av kontinentets telenett kreves en investering på to norske statsbudsjett, eller godt over USD 100 milliarder.
Sør-afrikas president, Nelson Mandela, tok på ITUs internasjonale telekonferanse Telecom Africa i mai til orde for at utbygging av telenettet i Afrika var et globalt ansvar, og han foreslo et fond der telekomindustrien selv skulle bidra, om ikke annet for å posisjonere seg i et stadig større og viktigere marked.
I den internasjonale teleunionen ITU, har man lenge erkjent at tilgangen til telekommunikasjon har direkte konsekvenser for en økonomiske utvikling. Fravær av tele-tjenester gir tilsvarende dårlig økonomisk resultat. Eksemplet i Sør-afrika viser at det i takt med utbygging av teleinfrastruktur at det kommer øknomisk vekst, og ikke som mange tidligere har ment, at teleinfrastrukturen kommer som følge av økonomisk vekst.
