Det internasjonale systemet for internasjonal telefoni fungerer slik at den som ringer betaler en avgift til sitt televerk. Dette televerket deler avgiften med det televerket som opererer i mottakerlandet og som bringer samtalen dit den skal. Ofte går samtalen gjennom flere land, noe som ytterligere fordyrer samtalen med flere avgiftsinnkrevere.
Systemet er 130 år gammelt og er i dag ikke nødvendigvis basert på de reelle kostnadene. Dette har ført til den paradoksale situasjonen at systemet med inntektsdeling mellom teleselskapene bidrar med inntekter på 75 milliarder kroner til utviklingsland hvert år, ifølge tall fra den internasjonale telekomunionen i Geneve (International Telecommunications Union - ITU), mer enn de samme nasjonene får i tilskudd fra internasjonale utviklingsbanker.
Dette mener amerikanske telemyndighetene (FCC) er alt for mye og går inn for at amerikanske borgere, som står for en fjerdedel av verdens internasjonale telefonsamtaler, skal betale mindre for å ringe ut av landet. Dette skal i første rekke skje ved at avgiften som operatøren i landet det ringes til får, ikke skal overstige kr 1,75. FCC vil pålegge amerikanske teleoperatørene på internasjonal telefoni å gjennomføre vedtaket, etter planen i januar 1999.
Tall fra FCC viser at USA bare i år "eksporterer" 43 milliarder kroner ved at amerikanere ringer mye mer ut av USA enn borgere i andre land ringer inn til USA. FCC vil i første rekke til livs det de mener er overprising av telefontjenestene, som for enkelte land kommer opp i minuttpriser på over seks kroner.
Leder for FCCs internasjonale avdeling, Diane Cornell, sier det like ut til det amerikanske nyhetsbyrået Bloomberg; "Alt over 46 til 50 øre er ren profitt". FCC vil dele nasjonene i tre grupper der de, alt avhengig av hvor utviklet de er, får ulike rater. De minst utviklede landene vil motta 1,75 per samtale, de mest utviklede får 1,10, mens de midt imellom får 1,45.
Forslaget møter ikke overraskende motstand fra mange hold, spesielt fra motstandere av FCCs regnemåte. ITU-sjef Kim Telly mener USAs holdning til dette spørsmålet lett kan summeres i en enkel teori: - FCC har selv regner ut hva avgiftene må være mellom ulike land, og vil innføre dette som en fordelingsnøkkel. Han støtter seg til FCCs egne tall som viser at bare 3,9 prosent av amerikanske telekomoperatørers utbetalinger går til afrikanske land. Bare for disse nasjonene vil en omlegging få store konsekvenser for fremtidige inntekter.
Et annet moment FCC ikke sier så mye om i sine regnestykker er amerikanske teleoperatørers tildels omfattende "call-back"-service, som for ukjente summer øker USAs handelsunderskudd på telekom.
Blant de aktørene som ikke vil sitte å se på det de mener er amerikanernes forsøk på å sette prisene på all verdens internasjonal teletrafikk er det britiske Cable & Wireless (C&W) og Hong Kong Telecom, der C&W eier noen og femti prosent av aksjene. De truer med å stevne FCC for amerikansk rett om planen blir forsøkt gjennomført. C&W som selv har egne eierinteresser i et 70-talls teleoperatører verden rundt, der mange opererer i u-land med liten eller ingen konkurranse.
Ifølge FCC er Hong Kong et godt eksempel på hva den amerikanske teleeksporten betyr. I 1996 betalte amerikanske forbrukere over 700 prosent mer enn det FCC mener er de reelle kostnadene ved å ringe til Hong Kong. Samtidig mottok den tidligere britiske kronkolonien seks ganger så stor trafikk fra USA som de genererte tilbake til USA.
Et annet eksempel som setter saken på spissen, selv om det er heller spesielt, er Cuba. Avgiften som amerikanske operatører på internasjonal telefoni må betale til det cubanske televerket kommer opp i 210 millioner kroner, mens avgiften cubanere betaler for å ringe til USA forsvinnende liten - de fleste har rett og slett ikke råd. Selv om flere spesiallkonstruerte Cuba-lover også kommer inn i dette bildet er det likevel illustrerende for den skjeve fordeling mellom USAs utgående og inngående teletrafikk.
Agendaen for mange av årets møter i ITU er satt.
