Difi påtar seg driftsoppgaver på områder som hører hjemme hos andre, og utydeliggjør rolle- og ansvarsfordelingen mellom etatene, mener Arild Haraldsen. (Bilde: Marius Jørgenrud)

Tenkes det nytt rundt Staten og IKT?

Ideene er der, men strategien er stadig «skjema på nett», skriver Arild Haraldsen.

  • Debatt

DEBATT. Nær 150 hadde møtt opp til Semicolons seminar Hvordan få fart på digitaliseringen av Norge? for å høre synspunktene om dette temaet av statssekretær Paul Chaffey, konstituert direktør i Difi Ingelin Killengreen, ny leder av Brønnøysundregistrene Lars Peder Brekk, skattedirektør Hans Christian Holte og direktør i KS Trude Andresen. (Presentasjonene er lagt ut på lenken ovenfor.)

Paul Chaffey innledet med å si at de fleste i panelet var «nye» i betydningen hadde nye roller. Det borget for mulighet for nytenkning og nye perspektiver. Og seminaret viste at han et stykke på vei har rett:

  • Det er etablert et nytt statssekretærutvalg under ledelse av Paul Chaffey som skal fange opp signaler fra Skate-utvalget som krever politisk avklaring på regjeringsnivå. (Skate er et samordningsorgan for IKT-tiltak bestående av lederne for de mest sentrale etatene.)
  • Det er nå besluttet at digitalt førstevalg skal være regelen, og ikke unntaket, når det gjelder kommunikasjon mellom det offentlige og innbyggere/næringslivet (et arbeid påstartet av den forrige regjeringen).
  • Difis rolle skal gjennomgås og vil ventelig være ferdig utredet ved utløpet av året.
  • I tillegg tok både Ingelin Killengreen, Lars Peder Brekk og Trude Andresen flere sentrale – og kontroversielle – temaer opp til debatt (se nedenfor).
Arild Haraldsen har bidratt med debatt og kommentar til digi.no i mange år.
Arild Haraldsen har bidratt med debatt og kommentar til digi.no i mange år.

Men inntil videre står statens IKT-politikk fast, nemlig at «skjema på nett» skal være den førende strategi.

Det går som kjent ut på at alle etater – med innsendingsvolum over 5000 – skal levere skjemaer på nett i løpet av første halvår i år. Alt tyder på at det målet ikke nås. Difis Digitaliseringskonferanse 5. juni vil gi oss svaret på det.

Det kan derfor være tid for nytenkning på denne strategien.

En ny strategi vil være å ha som mål utvikling av tverrsektorielle – livsløpsbaserte tjenester – slik EU nå har som mål for «vellykket» eForvaltning.

Det ene utelukker ikke det andre, men forskjellen er at strategien «skjema på nett» legger ansvaret over på etatene, mens strategien med livsløpsbaserte tjenester krever politiske tiltak på tvers av etatene. Det er vanskeligere, krever mer, og forutsetter samhandling mellom statsråder og departementer. Det er ingen liten utfordring.

Selv med dagens skjemastrategi kreves nytenkning og overordnede grep.

«Alle» er enige om at det må bygges en «infrastruktur» i offentlig sektor som gjør det lettere å utvikle nye tjenester raskere. I dag består denne «infrastrukturen» av felleskomponenter. Det er utfordringer med hensyn til forvaltning, drift, finansiering og eierskap til registrene, jamfør min artikkel 13 teser om digitalisering.

Samtidig er det et behov for å tenke nytt og «out-of-the-box» når det gjelder infrastruktur. Professor Arild Jansen fra Universitetet i Oslo tok til orde for en Internett-tankegang på utvikling av «infrastruktur». Terje Grimstad pekte på Estlands X-road tiltak som ble presentert på en konferanse i Riga nylig.

Det er ingen tvil om at Difi fortsatt skal være en pådriver for statens IKT-politikk, men hvilken rolle den skal spille skal gjennomgås og vurderes.

I utgangspunktet sliter Difi med en rekke rolleproblemer. Oppdragsporteføljen strekker seg i dag fra det strategiske, via utredninger, til operativ drift. Mange vil mene Difi må få en klarere og mer entydig strategi- og utredningsrolle. I tillegg har Difi en utfordring i og med at det ikke har noen underliggende etat som de kan pålegge å gjennomføre de tiltak Difi mener er nødvendig. Difi er avhengig av samarbeid og tillit hos etatene, for å oppnå legitimitet og gjennomføringskraft i sin rolle. Riksrevisjonen har imidlertid tidligere påpekt at Difi ikke har tilstrekkelig tillit hos etatene.

Et eksempel på utydeligheten i den rollen Difi – og Kommunal- og moderniseringsdepartementet – har, er det nylig vedtatte digitaliseringsrundskrivet (pdf, 7 sider).

Trude Andresen pekte på dette kravet i digitaliseringsrundskrivet:

Når departementer og statsetater forbereder IT-relaterte tiltak som i vesentlig grad berører kommunesektoren, skal saken i en tidlig fase drøftes med KS som representant for kommunesektoren. (min utheving)

Killengreen opplyste at det hadde tatt lang tid og mye diskusjoner å få til «skal», og ikke «bør» i dette avsnittet. I tillegg behøver en ikke ha mye fantasi for å forstå at begrepet «i vesentlig grad» kan skape problemer. Det vil være opp til departementets og Difis «skjønn», som igjen kan være avhengig av holdninger og ulike prioriteringer.

Igjen peker dette tilbake på hvordan Difi har skjøttet sin rolle til nå. Mange vil mene de ikke har vært pådriver, men bremsekloss, og at de har vært styrende men ikke hjelpende.

Flere eksempler kan tas frem for å illustrere dette. Ikke minst gjorde Lars Peder Brekk dette i sin offensive fremstilling av Brønnøysundregistrenes rolle og Altinns betydning.

Brekk påpekte på den ene siden at Brønnøysundregistrene har en lovpålagt rolle som forvalter av ulike registre, og at det er en klar sammenheng mellom forvaltningen av disse registrene, og «digitaliseringsarbeidet» i staten, altså statens IKT-politikk. Altinn brukes i dag av 99 prosent av næringslivet her i landet og har gitt næringslivet betydelige gevinster. Det må derfor stilles spørsmål om, sa Brekk, hvorfor ikke denne portalen kan brukes i større omfang til andre oppgaver, som digital postkasse og andre innbyggerorienterte tjenester.

Det er et faktum at utlysningen av digital postkasse i sin tid hadde en kravspesifikasjon som eksplisitt utelukket Altinn som leverandør av den tjenesten. Selv om Brekk ikke nevnte det, kan jeg for egen regning også legge til at Difi i fjor sommer fikk – eller tilegnet seg – driften av ELMA, adresseregisteret for efakturaer til det offentlige. Inntil i fjor sommer var det naturlig å se dette i sammenheng med forvaltningen av Enhetsregisteret (register over næringsdrivende).

Det prinsipielle poenget her er at Difi ikke bare påtar seg driftsoppgaver på områder som hører hjemme hos andre, men at rolle- og ansvarsfordelingen mellom etatene blir utydeliggjort.

Når det er sagt er det også grunn til å stille spørsmål ved Altinns funksjonalitet, teknologi og – ikke minst – fremtidige utvikling. Og det er et faktum at mange etater er kritisk og skeptisk til Atinn, både ut i fra nå-situasjon, men også fremtid. Den strategi som et utvalg ledet av Finansdepartementet la frem i fjor, gjelder fortsatt. Og det er en konsolideringsstrategi, se Altinns nye strategi.

Fra Difis side blir argumentet at Norge er «omkampenes land». Det er utidig stadig å sette spørsmålstegn ved regjeringers beslutninger – det svekker gjennomføringskraften i statens IKT-politikk. Det er beslutninger rundt digital postkasse det her tenkes på. Det ligger mye sannhet i det argumentet, men det tildekker nok at det ikke blir gitt nok anledning til en god og åpen debatt om de faglige råd Difi gir sitt departement.

I stedet for at dette skal utvikle seg videre til en kompetansestrid mellom to sentrale etater, må en her fra departementenes og regjeringens side, rydde opp. Også her må nytenkning og «out-of-the-box»-tankegang inn.

Killengreen fortalte om en erfaring hun hadde fra arbeidet med nødnett som jo har kostet mye strev og penger, for å si det mildt. Hun hadde i den sammenheng vært på studietur til Romania, og der fikk hun til sin overraskelse presentert et fullt ut integrert og fungerende nødnett som fungerte «sømløst» mellom politi, brann og ambulanse. Men den store overraskelsen var denne: Systemet var finansiert av norske EØS-midler, og besto kun av hyllevare, ikke spesialtilpassede IKT-systemer!

Det reiser en annen problemstilling i statens IKT-politikk:

  • Er det nødvendig at alle IKT-systemer i det offentlige skal koste en milliard kroner?
  • Eller kanskje enda viktigere: Når skal en få slutt på leverandørstyringen av Statens IKT-politikk?
Til toppen