Test: Sonos Era 100 og 300

Sonos har tradisjonelt bygget høyttalere som skal stå på egne ben. Det vi si at én enkelt høyttaler skal kunne fylle rommet med lyd. Ser vi historisk på det, har de lykkes veldig godt. Konseptet med multiromsstyring fra mobilen har dyttet det gamle stereoanlegget utfor stupet. Det var mye mer tiltrekkende å ha kontroll på lyden i mange rom fra en app.

Men så var det slik da, at lyd fra én høyttaler i et rom, nesten uansett hvor avansert den var, ga et begrenset lydbilde. Sonos har gjennom flere generasjoner utviklet høyttalerne, men den nye Era-generasjonen tar et stort skritt for å utvide lydbildet. I teorien skal de gå langt for å gjenskape den bredden som to stereohøyttalere kan gjengi.

Bredde

Bassen er det ikke så nøye med. De frekvensene brer seg ut og fyller rommet ganske bra selv fra én enkelt høyttaler. Like enkelt er det ikke med mellomtonene – og spesielt diskanten. Øret hører godt hvor slike frekvenser kommer fra.

Det har Era-generasjonen gjort noe med. Era 100, som skal erstatte Sonos One, har fått to høyttalere som tar seg av de høye frekvensene. One har bare én, som kaster lyden forover. Da er det ikke lett å skape bredde i lyden. Men for all del. Den låter godt. Bare ikke så godt som nye Era 100. Det hjelper veldig på lydbildet å ha to høyttalere som kaster lyden til siden. Ikke høyre og venstre, men i en vinkel forover.

Kombinert med en vesentlig større bass er dette en betydelig heving av grunnmodellen. Nå er det faktisk mulig å høre at det er litt stereovirkning. Vi nøyer oss med å si litt, men selv litt er mye når startpunktet er null. Bedre lydgjengivelse og litt bredde i lydbildet får absolutt tommelen opp. Litt nedtur er det selvfølgelig at prisen også har gjort et stort hopp oppover, men det er vel å forvente med flere drivere og ny elektronikk.

Stereopar

Etter å ha konstatert at lyden faktisk har fått litt bredde, er det på tide å koble inn en assistent; nok en Era 100 for å lage ekte stereo. Her må vi berømme Sonos for å ha gjort appen ennå bedre til å sette opp. Appen oppdager rask nummer to og foreslår den som stereopar.

Under oppsettet fikk alle høyttalerne også den siste oppdateringen av fastvaren. Da den  var på plass, viste appen et bilde av begge og ba oss velge om pipet den ene høyttaleren sendte ut, kom fra høyre eller venstre høyttaler. Vi kunne ikke annet enn å mimre litt fra den gangen vi måtte holde rede på hvilke ledninger og polariteter som skulle få plass i kontaktene på baksiden av forsterkeren og så i høyttalerne. Verden har gått framover.

Storebror

Era 300 er en adskillig mer velutstyrt høyttaler enn Era 100. Mange vil nok si at den ser litt spesiell ut med en slags timeglassform, men det er et helt greit designuttrykk vi ikke skal mene noe om. Med to bassdrivere og fire som tar seg av mellomtoner og diskant, det vil si det dobbelte av antallet i Era 100, er lydbildet annerledes. Det er vanskelig å beskrive lyd med ord, men her høres godt at det er mer trøkk over hele frekvensregisteret. Lyden får mer volum, som ikke må forveksles med lydstyrke. Det blir kanskje litt som en operasanger med en enorm brystkasse.

Era 300 har to diskantdrivere som kaster lyden til hver side, én som er rettet oppover og selvfølgelig én som er rettet fremover. Det betyr at én høyttaler kan gjengi et bredere bilde. Det høres godt. Bredere, ja, men stereo blir det ikke. Det blir veldig klart når vi kobler to i ett stereopar og lar hver høyttaler ta seg av sin egen kanal.

Bassgjengivelsen er noe for seg selv. Når vi setter EQ til maksimal bass med loudness på, skiller Era 300 seg kraftig ut. Det er tydelig at den har to bassdrivere. Det er mulig å kjøre opp volumet til godt over behagelig uten at det oppstår forvrengning. Det er imponerende, og vi konstaterer at det ikke er veldig mye behov for en subwoofer med et par slike.

Motargumentet mot å bruke to Era 300 til å gjengi lyden, er selvfølgelig prisen. Det blir akkurat dobbelt så dyrt, og når én koster fem tusen, blir det en veldig stor investering. Et annet argument er selvfølgelig at det kan være mye vanskeligere å finne plass til to høyttalere enn én. Én er greit, for den kan du sette nesten hvor som helst. Da kan den spre lyden inn i rommet foran. To derimot, bør stå slik at de kan ta seg av én side hver. I tillegg bør du tenke på hvor stort rommet er. Vi vil hevde at stereo alltid er best, men er det et lite rom, er det nok med én.

Artikkelen fortsetter etter annonsen

annonse

Skal knekke Silicon Valley-koden: – En «fast track» for global skalering

 Topplyd i TV-en

Den aller beste lydopplevelsen med Sonos får du om du virkelig slakter lommeboka og utstyrer den beste lydplanken Arc med to ekstra høyttalere og en subwoofer. Da kan du ha to bak der du sitter. Vi har ikke testet det, men da får du virkelig en omsluttende opplevelse. Her får du også glede av at de nye høyttalerne i likhet med Arc har støtte for Dolby Atmos, som gir en bedre romlig opplevelse av lyden. Arc har jo det alene, men den har nok veldig stor glede av ekstra høyttalere plassert andre steder i rommet for å skape den opplevelsen som mange strømmetjenester nå tilbyr.

Høyttalerne har selvfølgelig også, som veldig mange av Sonos og Ikeas Sonos-baserte høyttalere, støtte for Apple AirPlay – som lar deg strømme musikk rett fra en Mac eller en IOS-enhet.

Det hører også med at du bør kalibrere høyttalerne til rommet med TruePlay. Da må du bruke en iOS-enhet, for de har Sonos kontroll med mikrofonene på. Har du Android, får du tigge deg til å låne en Iphone eller Ipad av besøkende.

Linjeinngang

På baksiden av høyttalerne finner vi en fysisk knapp for mikrofonene for dem som ikke vil bli avlyttet. Kobles de inn, er det støtte for Sonos' egen stemmekontroll og for Amazon Alexa. Pussig nok ikke for Google Assistant, men Sonos jobber med saken.

Bak finner vi også Bluetooth-knappen og en USB-C-inngang. Den kan brukes som linjeinngang, men de fleste dingser som kan kobles til høyttaleren, har USB-C. En mobil er det ikke jo noe poeng å koble til. En platespiller derimot, er det nok noen som ønsker å la høre fra seg. Heller ikke slike har USB-C, men Sonos selger en 3.5 mm til USB-C-adapter slik at den analoge musikken kan høres. Så kan jo de som mener LP-er har overlegen lyd, kose seg med det. (Det har de nemlig ikke. Det de har er et begrenset frekvens- og dynamikkområde!)

To små mot en stor

Ser vi på prisen er det ikke langt fra at du får to Era 100 for en Era 300. Så hva er da best? Vi har testet det og kan konkludere at vi heller har ville hatt to av de små enn en av de store. Era 300 gjør riktignok en fantastisk jobb med å bre ut lydbilde, men så bredt og steroseparert som to Era 100 klarer den ikke.

Mange forbedringer

I tillegg til helt nye drivere introduserer den nye Era-generasjonen også Bluetooth. Det er ikke nytt for Sonos, men til nå har de bare hatt det i de bærbare høyttalerne Move og Roam. Slike som skal være med i hagen, eller på utflukt, har selvfølgelig et helt annet behov for slik tilkobling, men det er ikke så dumt i stasjonære høyttalere heller. Det betyr at man er uavhengig av Sonos-appen for å spille musikk. Den kan spilles rett fra for eksempel Spotify av gjester i huset.

En annen ting de nye høyttalerne bringer til torgs, er et kapasitivt glidespor på toppen av høyttalerne. Det passer akkurat til en finger og regulerer lydstyrken. Du kan la fingeren gli i sporet eller tappe i det. Før var det tapping på piler som gjaldt. Dette er mye bedre. Når du har satt opp høyttalerne som et stereopar, holder det å la fingeren gli på en av dem. Lydnivået i den andre høyttaleren synkroniseres automatisk.

Konklusjon

Vi er svært imponert over de nye høyttalerne til Sonos. De låter veldig bra, men de krever også et solid innhugg i lommeboka. Da kan det være greit å huske på at dette er saker som ikke er umoderne neste år. Lyden vil være like bra om ti år. Det samme kan vi ikke si om smarttelefoner, som vi mer enn gjerne hoster opp enda større beløp for. Og etter noen år er de gått ut på dato og får ikke lenger sikkerhetsoppgraderinger. Vi bare nevner det.

Vi har testet begge i mono og stereo-oppsett og er ikke i tvil. Som sagt ville vi valgt bort den overlegne lyden i én Era 300 til fordel for to spinklere Era 100 i stereopar. Vi har også sammenliknet lyden du får fra Era 100 i stereopar med lyden fra Ikea/Sonos'  bilderammehøyttalere i stereopar. De er et par år gamle, og de imponerte med lyden da de kom. Vi kan konstatere at de nå er forbigått av Era 100, men er selvfølgelig overlegent opphengsvennlige.

Sonos

Få høyttalerprodusenter har lykkes i å ta markedsandeler som Sonos, selv om mange har prøvd og fortsetter å prøve. Det er mange grunner til at de har fått posisjonen de har i dag. De startet tidlig i 2002 med konseptet multirom, og selv om de rotet med en fysisk fjernkontroll i starten, skjønte de raskt at det var appen som skulle være fundamentet i lydsystemet. Med den fikk de kontroll over lydkildene kundene abonnerte på, og den styrte musikken ut til alle rommene over wifi. Hvis et rom hadde for dårlig dekning, fikk det assistanse av en høyttaler som var nærmere ruteren, for alle høyttalerne hadde innebygget maskenett.

Det var ikke fritt for at konkurrentene skjønte hva som foregikk, og de kastet seg på multiromsbølgen. Men lyktes de? Bare delvis. Sonos ruler i dette markedet. Finnes det bedre lyd? Å ja da. Spesielt med lydplanker koblet til TV-en er det vill konkurranse om kinolyden. Her deltar Sonos også, og de kan tilby TV-lyd som gjør tjeneste som høyttaler for musikk integrert i multiromsystemet fra appen når du ikke ser på TV. Det er tøft å konkurrere mot.

Og så er det lydpuristene, da. De som kjøper høyttalere i hundretusenkronersklassen. De sitter gjerne foran de svære investeringene og nyter musikk. Ørene deres får nok en bedre opplevelse enn Sonos kan bidra med både nå og i fremtiden. Er det mange slike? I antall produsenter er det det, men i antall høyttalere solgt er dette smått. Dette er et lite marked for svært offervillige entusiaster. Vi andre har nok mer glede av en multiromsopplevelse. Helst i stereo.

Era 300:

 Era 100: