Vi lever i en fantastisk tid. I Norge. Og i vår vestlige verden. Mulighetene er absolutt uten begrensning, og du kan velge hva du vil vite, hvor du vil reise, hva du vil kjøpe. En absolutt frihet.
Som mangeårig (!) leser av digi(today.no, red. anm.) og andre nettmedier, har jeg kunnet følge nettutviklingen fra min utkikkspost i reklamebransjen. Den delen av bransjen som steller med databasert markedsføring, DM, relasjonsmarkedsføring, dialogmarkedsføring, CRM eller hva man velger å kalle det.
Jeg har kunnet følge med på at html-programmerere ble til designere, at de ble til tekstforfattere, at de ble til kommunikasjonsrådgivere, at de ble ansatt i selskaper som ble hypet opp til milliarder. Og det var en hel finansverden som var villig til å betale for noe de ikke hadde peiling på. De betalte uten å vite det for kommunikasjon som ble utøvet av noen som alldeles ikke hadde bedt om å få bli kommunikatører.
Så skjedde det som antagelig måtte skje, det gikk på snørra, og alle prøver å redde det som reddes kan.
Internett vil bestå. Internett er en ny infrastruktur som blir like vanlig som elektrisitet. Har du den ikke, funker ingenting. Og skal du bruke den, må du kunne kommunisere med ord med dem som sitter i den andre enden.
Fremdeles.
Takk til en som tar bladet fra munnen.
