Rapporten heter Human Rights Watch World Report 1999. Den ble offentliggjort i begynnelsen av desember. Rapporten gjennomgår den helhetlige menneskerettssituasjonen i verden. I år som i fjor inneholder rapporten et kapittel kalt Freedom of Expression on the Internet.
I et intervju med New York Times sier forfatteren av dette kapitlet, Jagdish J. Parikh, at året preges av økt sensur, og av tilfeller der regulering håndheves gjennom rettsforfølgelser. Parikh advarer at mens autoritære regimer som Kina og Singapore treffer nye tiltak for å kontrollere innbyggernes tilgang til kyberrommet, vurderer blant andre EU og USA tiltak mot rasisme og pornografi som kan begrense tilgangen til legitime ytringer på Internett.
Filtreringssystemer er blant tiltakene rapporten retter et søkelys mot. Mekanismene bak filtreringssystemer er alt annet nyanserte. Ofte er dreier det seg bare om ordtellere. Yaman Akdeniz som leder en britisk gruppe kalt Cyber-Rights and Cyber-Liberties, sier til New York Times at hans nettsted rammes av minst ett filtreringssystem. Årsaken er hyppige forekomster av ord som pornografi og barnepornografi i dokumenter som diskuterer hvordan tiltak mot pornografi ikke nødvendigvis bare rammer pornografer.
_logo.svg.png){kind=logo}
I rapporten skriver Parikh at filtrering anvendes av Internett-tilbydere og offentlige streifesteder som bibliotek i et halv dusin land: "Tendensen går i retning av stadig mer omfattende bruk av denne teknologien, med de globale følgene dette kan få for ytringsfriheten. Innholdsleverandører kan snart pålegges å klassifisere sitt innhold, og de som ikke anvender et klassifiseringssystem ("rating") kan komme til å utelukkes fra offentlig tilgang. Siden lokale kriterier brukes som grensesnitt mot klassifiseringssystemene, er det fare for at begrensende kriterier kan innskrenke ytringsmangfoldet på Internett, hvor innholdet er like uensartet som menneskehetens tanker."
Det offentlige Internett-rådet i Singapore (NIAC eller National Internet Advisory Committee) offentliggjorde i september en anbefaling om å ta i bruk et PICS-kompatibelt klassifiseringssystem (Platform for Internet Content Selection) slik at nettsteder uten PICS-rating ville lukes ut automatisk. Går dette gjennom betyr det at norske nettsteder som Odin og digi.no ville gjøres utilgjengelig for alle i Singapore, på linje med Playboy og Hustler.
Saudi Arabia får endelig Internett-tilgang ved årsskiftet. Men landet gjøres i praksis til et regjeringskontrollert intranett, med en brannmur som hindrer tilgang til ethvert utenlandsk nettsted med innhold som bryter med "rikets sosial, kulturelle, mediarelaterte, økonomiske og religiøse verdier". I Saudi Arabia må det for øvrig søkes om løyve for å sende eller motta kryptert informasjon.
Thailand velger en annen utvei. Der foreligger et forslag om en ordning med Internett-id som gjør det mulig for politiet å logge absolutt alt hver individuell bruker gjør på nettet.
Kina, der nettet ble gjort til et regjeringsovervåket intranett allerede i fjor, viser stadig større vilje til å undertrykke demokratiforkjemperes bruk av e-post og web. Det har vært flere arrestasjoner, og bare i Shanghai skal et "kyberpoliti" nylig ha blitt utvidet med ytterligere 150 dataeksperter. Målet er å hindre bruken av utenlandske nettsteder fra å spre undergravende budskap fra innenlandske aktivister.
I juni ble en tenåring i Tyrkia dømt til ti måneders betinget fengsel for å ha sendt et innlegg til et offentlig forum hos en lokal Internett-tilbyder. Innlegget kritiserte politiets behandling av blinde som demonstrerte mot de mange hull i fortauene i Ankara.
Hos demokratiske regimer peker rapporten på Storbritannias vedvarende forsøk på å få EU med på internasjonal avlytting av elektronisk post, under dekke av å bekjempe kriminalitet. Britisk lov gir politiet rett til å kreve at Internett-tilbydere oppgir direkte, altså uten rettslig kjennelse "all slags informasjon om brukere" - også hva de har skrevet i sin e-post.
Rapporten peker også på at den tidligere CompuServe-sjefen i Tyskland ble dømt i mai for å ha bidratt til å spre barnepornografi og annet ulovlig materiale, selv om loven erkjenner at Internett-tilbydere ikke allment kan gjøres ansvarlig for at slikt materiale sirkulerer.
Offentlig kontroll med bruk og tilgang til krypterende programvare diskuteres i USA, Australia, Frankrike, Spania og Storbritannia, og har blant annet bidratt til å utvanne Europa-kommisjonens plan for bruk av kryptering til å beskytte personvernet.
Det er selvfølgelig et helt annet kaliber over tiltakene hos de autoritære regimene i forhold til det som skjer hos de demokratiske. Men om ikke annet er det svært tankevekkende at de peker i samme retning.
I FNs menneskerettserklæring heter det blant annet som følger:
(artikkel 19) "Alle har rett til menings- og ytringsfrihet... gjennom ethvert medium og uavhengig av nasjonale grenser."
(artikkel 12) "Ingen skal kunne underkastes vilkårlig innblanding i private anliggende."
Får jeg nok en gang, i disse tider hvor Norges myndigheter deltar i EU-prosjekter som innebærer økt tilgang til avlytting og begrenset tilgang til kryptering, få understreke at denne erklæring ikke er ment å bare brukes til fest?
