Tilliten som blir borte

Goodwill er ikke som andre eiendeler. Goodwill er en funksjon av forventning om inntjening. Hva når disse forventningene ikke kan innfris ?

Flere selskaper både internasjonalt og i Norge har de siste årene svart på aksjemarkedets krav om vekst ved å foreta stadig nye oppkjøp. Høyere omsetning, flere ansatte, større kundebase og antatte synergier skulle sikre selskapet vekst i fortjeneste per aksje og dermed ytterligere velstand for aksjonærene.

I ekstreme tilfeller flytter forfølgelsen av en slik strategi ledelsens fokus fra det operative til selve "dealmakingen".

Den underliggende "smør-på-brød" butikken nedprioriteres fremfor dealmaking i markedet for selskapskontroll. Det gir prestisje og umiddelbar effekt på aksjekursen å kjøpe selskaper, mens det ikke gir tilsvarende prestisje å drifte det man har. Å legge sten på sten tar tid og markedet forlanger avkastning nå.

Da blir fristelsen fort stor. Ledelsen velger å eksponere bedriften for større risiko ved å foreta stadige oppkjøp. Det som ser dyrt ut i dag kunne vært kjøpt spottbillig i forrige måned. Her gjelder det å handle før prisene stiger enda mer.

At det kan bli spottbillig igjen rundt neste sving i markedet levnes liten sannsynlighet når stemningen er opphausset og man må smi mens jernet er varmt.

Ledelsen som er villig til å gå ut på denne planken støttes av et apparat av velvillige advokater og corporate finance folk som skriver timer og fakturerer kommisjoner til den store gullmedaljen. I første omgang tjener alle, i neste omgang er det aksjonærer og ansatte som bærer risikoen.

Noen ganger lykkes imperiebygging via oppkjøp. Flere amerikanske selskaper som for eksempel Cisco Systems Inc har så langt hatt stor suksess med å forfølge en slik vekststrategi. Spørsmålet er imidlertid om dette er holdbart for alle i lengden. Onsdag ble Cisco nedgradert av en større investeringsbank.

Tilfellet Sysdeco viser at det ikke alltid henger på greip det som blir gjort i denne sammenheng. Orkla Orkla har på den annen side vist at det er mulig å få det til. Norske Skogs oppkjøp av Fletcher ser foreløpig bra ut men her kan det være for tidlig å avsi endelig dom.

I aksjemarkedet er det en teori som går under betegnelsen "the even bigger fool"-teori. I korthet går teorien ut på at når man kjøper en aksje må man senere finne en investor som er enda mer naiv og godtroende dersom man skal kunne avhende denne med gevinst. En viktig implikasjon er at noen til slutt må bli sittende igjen med svarte-per.

Det kan nå se ut som vi har lagt et slikt marked bak oss. Kortene er spilt ferdig og det gjenstår kun å peke ut hvem som ble sittende med svarte-per.

Flere norske selskaper, som Merkantildata , Scandinavia Online , Enitel og SuperOffice sitter med balanseførte immaterielle eiendeler som ikke står i forhold til det selskapene hittil har presentert av resultater.

Spørsmålet er hva revisorene i de respektive selskaper vil gjøre når de nå kommer inn for å godkjenne årsregnskapene. Kan det forsvares at forventningene om fremtidig inntjening er like høy ved årsslutt som den var da selskapene ble kjøpt opp ? Eller vil revisor presse styret til å godta store nedskrivninger med tap av ansikt, status og opsjonsverdier.

Er markedsutsiktene for selskapenes produkter per 31.12.00 like gode som de var i første halvår ?

I etterpåklokskapens lys vil mange si at eksessene var tydelige. Det ble kjøpt for mye og for dyrt. Ledelsen har brukt penger som en full sjømann, pengene er borte, oppkjøpet kunne ikke gå rundt til den prisen - korsfest, korsfest.

Ledelsen mister all tillit, aksjekursen stuper, det som var hot er ut og det rasles med nye emisjoner på lave nivåer. Aksjonærene taper og tilliten må gjenreises gjennom en skikkelig hestekur med ny ledelse, nedbemanning, oppsplitting og en lang ørkenvandring i skyggenes dal.

Vi håper det beste, men frykter det verste og er i mellomtiden glad for å sitte på sidelinjen.

Til toppen