Anders Brenna (t.v) er styremedlem i foreningen Digital Personvern og var en sterk motstander av datalagringsdirektivet (DLD). Denne helgen har han debattert regjeringens forslag til ny åndsverklov med kulturminister Hadia Tajik i digi.no sine spalter. Bildet er fra Stortinget der Brenna overrakte underskrifter mot DLD til de folkevalgte. (Bilde: Marius Jørgenrud)

Tilpasser tiden til åndsverkloven

– Vår tid trenger en åndsverklov som er fremtidsrettet, svarer Anders Brenna kulturministeren.

DEBATT: Det var godt å lese kulturminister Hadia Tajiks svar til min kronikk, der jeg kritiserte forslaget til ny åndsverkslov. Hennes to forgjengere har ikke vist den samme interesse for faktisk å lytte til kritikken mot disse forslagene. Det er en stor forbedring, selv om jeg er veldig skuffet over at forslagene i veldig liten grad har blitt forandret siden jeg begynte å jobbe med disse problemstillingene tilbake i 2009.

Jeg håper at kulturministeren - som alle andre fornuftige mennesker - er fan av Monty Python, men jeg tviler på at hun «came here for an argument.» I stedet for å gjøre denne debatten til en «ping pong»- kamp skal jeg heller forsøke å utnytte hennes demonstrerte evne til å lytte for å få frem noen viktige poeng som forhåpentligvis tas med i den videre behandling av dette lovforslaget.

Kort oppsummert åpner den nye åndsverksloven for følgende:

  1. Rettighetshavere får muligheten til å registrere IP-adresser som er benyttet til opphavsrettskrenkelser
  2. Rettighetshavere får muligheten til å gå til domstolene for å få utlevert informasjon om hvem som står bak en IP-adresse mistenkt for piratkopiering - uten å gå via politiet
  3. Domstolene skal kunne pålegge internettilbydere å hindre eller vanskeliggjøre tilgang til nettsteder som krenker opphavsretten
Anders Brenna er styremedlem i Digitalt Personvern og teknologievangelist i Knowit.
Anders Brenna er styremedlem i Digitalt Personvern og teknologievangelist i Knowit.

Jeg tror ikke vi er uenige om hva lovforslagene går ut på, men kulturministeren er tydeligvis uenig med meg om hvor vesentlige nyansene er og hvor farlig tiltakene er...

La oss ta en kjapp runde på argumentene for de tre tiltakene:

IP-registrering

Når det gjelder punkt én, så ser jeg at de i forslaget har tenkt på personvernet, men det er dessverre ikke tenkt langt nok. Ved å fjerne konsesjonskravet åpner man opp for at private aktører kan opprette databaser med informasjon om hvem som er mistenkt for å piratkopiere innhold. Disse loggene vil fort bli ganske omfattende, og vil kunne gi en skremmende god oversikt over mistenkte folks nettbruk.

Så lenge informasjonen ikke krysskobles med andre registre, og så lenge de private etterforskerne ikke får tilgang til å vite hvem som står bak IP-adressene, er ikke skaden så stor at den byr på alvorlige problemer. Problemet er at hele hensikten med å lagre denne informasjonen er nettopp det å koble informasjonen med andre opplysninger (ref. punkt 2).

Under dette punktet kommer kulturministeren også med en elegant liten retorisk finte jeg egentlig har litt sans for, men som jeg likevel føler for å kommentere:

«Det er selvsagt mulig at Brenna er stødigere på personvern enn Datatilsynet.»

Jeg er selvsagt ikke stødigere på generelt personvern enn Datatilsynet, og det er ingen tvil om at de kan mye mer om jussen enn meg, men når det gjelder tekniske implikasjoner tør jeg påstå at jeg faktisk kan mer enn de på dette feltet. I motsetning til Datatilsynet har jeg da også praktisk erfaring i å bruke denne typen informasjon til å spore opp folk på internett. Og det er jo nettopp de tekniske implikasjonene og egne erfaringer som får meg til å advare så sterkt mot disse forslagene.

Jeg vil også påpeke at jeg har jobbet med nettopp denne saken siden den startet i 2009. Daværende sjef for Post- og teletilsynet åpnet den gang for å utlevere disse opplysningene uten å gå via politiet. Han presterte også hardnakket å hevde at det var snakk om et enkelttilfelle som ikke ville skape presedens. Vi viste selvsagt allerede den gang at det var direkte galt, men nå slås det ettertrykkelig fast av kulturministeren at dette “enkeltvedtaket” er etablert som «dagens rettstilstand».

Forøvrig vil jeg påpeke at piratjakt, akkurat som piratkopiering, ikke bare er et nasjonalt anliggende. Det er internasjonalt, og opplysninger som samles inn i Norge vil kunne gjøres tilgjengelig for piratjegere i andre EØS-land. At dette ikke bare er en teoretisk mulighet, avdekket jeg allerede i 2009 da det svenske Antipiratbyrån skrøt av en piratetterforskning i Norge som ingen i Norge var informert om.

Jeg står derfor fast på at det å åpne for at private etterforskere får lov til å registrere slike IP-adresser i sine egne etterforsknings-databaser er et skritt i en farlig retning.

IP-utlevering

Når det gjelder punkt to mener kulturministeren at dette ikke åpner for å få utlevert personsensitive opplysninger basert på anklager om piratkopiering. Hun viser til at lovforslaget legger opp til klare regler og avveininger.

«Når Brenna da konkluderer med at dette forslaget «veldig lett» kan «misbrukes til å finne frem til plagsomme varslere» eller «kritikere som trenger å være anonyme på nettet», så er han på ville veier. Hjemmelen kan ikke brukes til dette.»

Her tillater jeg meg å påstå at kulturministeren faktisk tar feil. Jeg har skrevet et eget kapittel i min bok Digitalt kildevern, som ble utgitt på IJ-forlaget i fjor, om hvordan dette lovforslaget kan brukes til nettopp dette, og jeg har undervist det i kurs og foredrag for pressen så sent som i november i fjor. Kortversjonen er at domstolene umulig kan vite om den mistenkte piraten egentlig er en varsler.

Boken ble forøvrig skrevet fordi jeg synes norske journalister og redaktører tar for lett på konsekvensene som datalagringsdirektivet og den nye åndsverksloven får for kildevernet. Noen har våknet, men de fleste sover dessverre fortsatt.

Selv politiet må i dag gå til domstolene for å få utlevert denne informasjonen. Den nye åndsverksloven burde tettet Willy Jensen’s smutthull, men velger dessverre å velsigne dette kuppet og hamre det inn som en del av norsk lov. Det forundrer meg at ikke verken politiet eller Arbeiderpartiet innser at dette er privatisering av politiet på nettet.

Sperre nettsteder

Det tredje punktet går på sperring av nettsteder som f.eks. The Pirate Bay. Her er vi nesten på bølgelengde, og jeg sitter igjen med et inntrykk av at dette forslaget er tatt med for å slenge et bein til de desperate rettighetshaverne.

Gisle Hannemyr har på sin blogg lagt ut en graf som viser at et slikt forslag kan gi en nedgang i trafikken. Det er likevel lite som tyder på at det vil gi utslag i omfanget av piratkopieringen. Så langt er det bare gode betalingstjenester som har klart å dokumentere en positiv effekt på piratkopieringen.

På dette punktet har jeg to store bekymringer:

For det første frykter jeg at dette underminerer DNS-strukturen på internett etterhvert som flere nettsteder sperres i Norge og i andre land. Det å sperre for barneporno er noe man kan bli enige om på tvers av landegrensene, men det er ikke fullt så enkelt med opphavsrett og ytringsfrihet. Dermed oppstår det etterhvert en situasjon der vi ender opp med å måtte velge hvilken DNS-server vi ønsker å bruke avhengig av hva vi ønsker tilgang til.

Dette er ikke tatt fra løse luften. Jeg har selv eksperimentert litt med dette for noen år siden, men jeg kom raskt frem til at det var en virkelig dårlig ide. Google har forøvrig allerede satt opp egne public DNS-servere på 8.8.8.8 og 8.8.4.4 som omgår barnepornofilteret, og som har noen andre tilleggsfunksjoner.. Dessuten har historien har lært oss at når grensene flyttes så skjer det gjerne flere ganger. Først barnepornofilteret, så Pirate Bay, deretter WikiLeaks (som allerede har vært sperret en gang), og sånn går det videre.

For det andre er jeg bekymret for påvirkningen det har på den yngre generasjonen og deres forhold til makt og myndigheter. Det er ikke til å stikke under en stol at mange unge er skuffet over generasjonen som nå tramper frem med denne form for sensur. En tenåring som opplever at piratnettsteder sperres ute fra internett, mens annen grovere kriminalitet ikke sensureres, vil raskt miste tillit til både lovverket og samfunnet vi lever i.

Tragisk krigføring

Kampen om åndsverksloven har dessverre utviklet seg til å bli en krig mellom rettighetshavere og pirater. Selv bryr jeg meg null og niks om piratene og hvordan det går med dem. Jeg er bekymret for den parten som alltid lider i enhver krig, og det er de uskyldige.

Opphavsretten er en viktig rett for vårt samfunn, og jeg mener det er tragisk at bransjene som rammes hardest føler at de står maktesløse og ser på mens deres arbeid piratkopieres. Noe må gjøres, men det som gjøres må virke, og kuren må ikke være verre enn sykdommen.

Tiltakene i den nye åndsverksloven er dessverre en farlig kur som iverksettes uten dokumentert effekt.

«One for the team»

Etter å ha lest Hadia Tajik’s svar til min kronikk som digi.no publiserte på fredag, er jeg nå overbevisst om at vi har en kulturminister som faktisk skjønner hvor problematisk disse lovforslagene er. Hun har forsøkt å legge inn restriksjoner for å sukre pillen, men må ta den ubehagelige jobben med å banke gjennom denne lovgivningen på vegne av regjeringen.

Kulturministeren tar «one for the team», men hun liker det tydeligvis ikke.

Jeg skal derfor la henne få siste ord, og gjenta det hun selv skriver:

«Forståelsen av opphavsrett er, og har vært dynamisk. Den endrer seg over tid. Vi kan ikke utelukke at fremtidige generasjoner vil se annerledes på opphavsrett enn det vi gjør.»

Anders Brenna er styremedlem i Digitalt Personvern og teknologievangelist i Knowit.

Til toppen