Den neste dommen kommer kanskje til å komme mot Harald Brombach, som helt uforsvarlig eier et altfor stort antall blanke CD-er, og hvor det foreligger mistanke om at han i nær fremtid vil laste ned lisensbeskyttet programvare i store mengder (??).
digi.noIFPI Norge
Sæmund Fiskvik
"Vår oppfatning er at dette kommer inn under det som i juridiske termer heter "fremmed hjelp", og dermed går utenom retten til privatkopiering. Vi prioriterer ikke folk som sitter hjemme og laster ned musikk - selv om vi mener det også i prinsippet er ulovlig - men denne virksomheten knytter nedlastingen til næringssammenheng, hvor nettkaféene tjener penger på å tilby brenningen".
Les også
- Nettkafé brente seg på CD-brenning
- Nettbutikk får ikke lov til å selge blanke smartkort
- Feirer Napster.no-tap som seier
- Platebransjen skal ta CD-brennere
- IFPI: Klart ulovlig kafé-brenning
Dette betyr at Internett-kaféne som tilbyr CD-brenning, en i utgangspunktet lovlig tjeneste, må kontrollere hver eneste fil kundene vil ha brent til CD. Noen annen måte er det ikke å kontrollere dette på. En fil som i utgangspunktet heter det samme som en Word-fil kan egentlig være en MP3-fil med ulovlig innhold. Det er enkelt å døpe om filnavnet. I tillegg finnes det jo MP3-filer som er lovlige å kopiere. Hvordan skal de ansatte i Internett-kaféen holde oversikt over dem?
Analogien kan trolig trekkes over til hvilken som helst annen bedrift i Norge, hvor noen hjelper noen andre med å brenne én eller flere CD-er. Hvis for eksempel Sæmund Fiskvik lar en kollega kopiere noen av Fiskviks personlige filer over på en CD, må vel da hjelperen først sjekke at det ikke foregår ulovlig kopiering? For selv om IFPI-sjefen sikkert aldri bryter andres rettigheter, kan man jo aldri vite.
I praksis betyr det at dokumenter og annet konfidensielt materiale Fiskvik måtte ønske å få kopiert over på en CD, først må åpnes av hans kollega. Jeg vil tro at dette er en uaktuell problemstilling i de fleste bedrifter, men hvorfor skal kunder ved Internett-kaféer uten spesiell grunn mistenkeliggjøres mer enn det Fiskvik blir av sine kolleger?
Jeg vil tro at slik overvåkning ikke er noe de fleste kundene til Internett-kaféene ikke ønsker - ikke fordi de gjør noe galt, men fordi de føler seg mistenkeliggjort uten grunn. De Internett-kaféene som bedriver slik overvåkning åpent vil tape mange kunder på nettopp dette, i tillegg til det økte personalbehovet og dermed høyere utgifter slik overvåkning vil kreve. Begge deler fører til vanskeligere vilkår for Internett-kaféene som tilbyr CD-brenning. Så vanskelige at de færreste vil gidde å satse på dette forretningområdet - til tross for at utgiftene egentlig burde være lave og at virksomheten i utgangspunktet er fullt lovlig.
Betyr det at Internett-kaféene er mindre samfunnsnyttige enn plateselskapene og artistene de representerer? Er det viktigere at den lille andelen av piratkopiering som foregår i disse kaféene blir slått ned på enn at en fullt lovlig og nyttig tjeneste kan tilbys på en økonomisk forsvarlig måte?
En annen side av saken: egentlig burde det være fullt mulig for en virksomhet å kunne tilby kopiering av CD-er og DVD-er til både private og bedrifter så lenge vedkommende har den originale platen. I hvert fall så lenge leverandørene av platene ikke tilbyr en erstatningsordning for ødelagte plater til en rimelig pris. Det er jo ikke mediet man betaler opptil flere hundrelapper for (i tilfelle tar disse bransjene blodpris for dette), men retten til å spille av innholdet. Om dette innholdet er lagret på den ene eller den andre platen, kan umulig ha betydning for disse bransjene så lenge brukeren har betalt for bruken.
At slike ordninger kan misbrukes må bransjene rett og slett lære seg å leve med, eventuelt så må de utvikle og ta i bruk teknologier som forhindrer piratkopiering samtidig som de gir kundene det de vil ha - for eksempel muligheten til å spille av innholdet på forskjellige typer enheter, å lage sikkerhetskopier, samt en fornuftig pris.
Slik det er nå, legger musikk- og underholdningsbransjene generelt hele byrden over på kundene, noe kundene forhåpentligvis har vett til ikke å tolerere.
