Turbulens i den digitale evighetsmaskinen

Mulighetene for konstante endringer i databaser bør gi både myndigheter, journalister, advokat Per Danielsen og andre vaktbikkjer konstant hodepine.

Et illsint intervjuobjekt ringer og klager på saken som nå ligger ute på web til spott og spe for alle som vil se. Den forurettede liker ikke vinklingen, sitatene er vridd på, og man har ikke fått anledningen til å svare på tiltale. Den totalt uskyldige sekretæren som mottar overhøvlingen kremter varsomt i ett kvarter i forsøk på å trenge gjennom ordstrømmen - og prøver seg deretter med:

"Kanskje du vil snakke med rett person, kanskje?"

Innringeren settes over til den aktuelle journalist som, etter å ha forhørt seg hvem som ringer inn, setter samtalen sporenstreks videre til ansvarlig redaktør. Denne lytter ettertenksomt til skyllebøttene som blir repetert med om mulig enda mer fargerikt ordforråd. Når den forulempede stopper for å trekke pusten et halvt sekund, får redaktøren skutt inn: "Send leserbrev".

Responsen er ikke til å misforstå; i strømmen av edder og galle klarer redaktøren å skjelne "Enten trekker dere saken, eller forandrer den såpass at jeg kan akseptere den... Hvis ikke går jeg til sak!" Før redaktøren får sjansen til å svare, er forbindelsen brutt.

Intervjuobjektet ringer advokat Per Danielsen, en herre som i enkelte pressemiljøer blir betraktet som en av de verste truslene mot ytringsfriheten i Norge. Danielsen setter seg raskt inn i saken, kobler seg på nettet og finner fram til rett publikasjon. Sammen diskuterer advokaten artikkelen med sin nyanskaffede klient. De blir til slutt enige om å ta et møte neste morgen.

Danielsen tar kvelden, slår av datamaskinen og kryper tidlig til køys. Grytidlig neste morgen møter han frisk og opplagt fram på kontoret med store forventinger om å kapre skalpen til enda en aktør i pressen. Klienten er allerede til stede ivrig etter å få formidlet sine synspunkter. De setter seg forventningsfulle foran datamaskinen for å plukke fra hverandre saken nok en gang.

Problemet er bare at nyhetssaken er forsvunnet.

Danielsen klikker seg gjennom hele publikasjonen, men finner ikke tegn til at den noen gang har eksistert. Han ser på sin sidemann og former ordet "print" med et spørsmålstegn hengende i luften. Klienten rister bedrøvet på hodet, og begge må konstatere at bevisforspillelsen er absolutt.

Ingen av dem har tatt en utskrift; ingen av dem er heller så datakyndige at de vet hvordan de kan finne tilbake til saken gjennom minnet på nettleseren ("cachen").

Utgiverne har fjernet saken fra databasen, og slaget for den forulempede er tapt.

...

Naturligvis er denne lille historien fullstendig fiktiv; kanskje er det særdeles få publikasjoner i Norge som ville vært så feige at de fjernet hele saken fra webtjenesten sin. Kanskje ville ingen intervjuobjekter reagert så sterkt på en artikkel som ble publisert på web. Og kanskje er Per Danielsen et internaut og har utrolig peiling på data.

Det er egentlig helt underordnet. Poenget er at det oppstår helt nye redaksjonelle muligheter på den nye mediekanalen, world wide web, som ikke så mange synes å ta særlig seriøst ennå.

I rotteracet for å komme først med nyheter i en av de etterhvert mange påståtte sex-affærene til Bill Clinton, benyttet en amerikansk avis seg nettopp av de mulighetene som ligger i et dynamisk medium. Texas-avisen la ut nyheten på web om et vitne som hadde observert presidenten og frøken Monica Lewinsky i en noe intim situasjon. Nyheten lå på nettet noen timer før den ble trukket tilbake og dementert fordi kilden ikke ble ansett som troverdig.

Problemet var bare at Associated Press hadde snappet opp saken og ukritisk bragte den videre til sine kunder, som blant inkluderer noen av USAs mest seriøse aviser. Dermed kom saken på trykk dagen etter, til tross for at den var forlengst dementert i et annet medium.

Konsekvensene var at den opprinnelige kilden, webutgaven av Texas-avisen, kunne blitt dratt til ansvar til tross for at avisen selv hadde opptrådt presseetisk korrekt etter at skaden var skjedd, og saken var blitt offentliggjort.

Hva så med den norske webaktøren som endret på en sak på grunn av at det etter all sannsynlighet hadde kommet sterke reaksjoner på den? I fjor sommer gikk jeg inn på en interessant nyhetssak om splittelse i samarbeidet mellom to medieaktører. Dagen etter prøvde jeg å finne den samme saken etter forespørsel fra en kollega, men kunne ikke finne den igjen.

Da oppdaget jeg at det lå en liknende sak der, men mye mer moderat, med ulik overskrift og ingress. Tilfeldigvis hadde jeg tatt utskrift av den første versjonen og ringte ansvarlig redaktør og spurte hva som hadde skjedd. Han ville ikke røpe noe mer enn at det var vanlig praksis, også på papir, at det kunne offentliggjøres flere forskjellige versjoner av en sak.

Det han ikke var så villig til å opplyse om, var hvorfor saken ble så drastisk endret. I dag finnes saken i én versjon etterfulgt av lange "oppklarende" leserinnlegg fra de berørte parter.

Hva så med den norske nyhetsaktøren som først slipper en nyhet på nettet fra et nyhetsbyrå, for så å erstatte den med sin egen versjon og stenge nyhetsbyråets artikkel inne i sin egen database?

Hva så med den kommersielle aktøren som får på pukkelen fra konkurrentene på grunn av prisdumping, endrer prisinformasjonen og later i neste øyeblikk som om den oppdaterte informasjonen har stått der hele tiden?

Hvilke aktører det dreier seg om er i dette tilfellet egentlig revnende likegyldig. Det er de handlingene som teller; handlinger som er gjort med utgangspunkt i at det er mulig å gjøre stadige endringer i en digital verden hvor klare etiske prinsipper fortsatt ikke råder.

Som pressemann har jeg et batteri av spørsmål om hvilke konsekvenser dette kan få for ulike aktører. Jeg tviler på om intervjuobjektene, inkludert ansvarlige redaktører innen den norske presse, har noen fornuftige svar.

Til toppen