Om bookmakerne hadde tatt opp veddemål på den norske UMTS-tildelingen, hadde nær sagt alle veddet på nettopp den tildelingen som ble offentliggjort i dag. For Samferdselsdepartementets forslag til tildeling som endelig skjer i statsråd fredag, var verken spennende eller kontroversiell. Den var faktisk helt grei. For når Tele2 og Enitel/Sonera blir landets nye mobiloperatører, er dette kjente selskap fra fastnettoperasjonene de dels har drevet selv og dels som Telia Norge siden frisleppet i telemarkedet i 1998.
Vinnerne, om vi skal kalle dem det, har vunnet deltakelse i den dyreste konkurransen i Norge i manns minne. For det er først nå konkurransen starter om å skaffe seg flest mulige kunder på dette nye mobilsystemet som på sikt skal kunne tilby levende bilder på mobiltelefonen.
Hvert mobilnett koster dyrt, flere milliarder per stykk om det skal tilfredsstille departementets utbyggingskrav. Telenor mener nettet vil koste mellom 2 og 4 milliarder kroner, mens Enitel sammen med Sonera vil investere så mye som 10 milliarder kroner.
_logo.svg.png){kind=logo}
Nettopp disse kostnadene kan gjøre UMTS-drømmen til et ukontrollert økonomisk sluk. For milliardinvesteringene inneholder en stor og ukjent X, som representerer en ny inntektsstrøm som skal komme fra nye tjenester som en i dag knapt nok har sett. Denne inntektsstrømmen vil riktignok lettere kunne oppnås av de norske selskapene som bare skal betale 200 millioner kroner hver i en avgift for konsesjonene, og ikke milliarder av kroner slik en må gjøre i mange andre europeiske land.
På den annen side skal både Tele2 og Enitel/Sonera investere store summer i et mobilnett, og samtidig skaffe seg nye kunder. Disse kundene er det i hovedsak Telenor og NetCom som har i dag. Dermed vil de to nye utfordrerne i mobilmarkedet nødvendigvis måtte sett i gang enorme markedsaktiviteter for å skaffe seg kunder til nettet, og det kan bli en kostbar affære.
Jeg vil minne om sommeren 1995, mest kjent for mobiltelefoner til en krone og billigere, betalt av Telenor Mobil og NetCom som da kjempet for å skaffe seg så mange kunder som mulig i løpet av så kort tid som mulig uten tanke på hva det kostet.
Denne virkeligheten vil nå møte både Tele2 og Enitel/Sonera. Men også Telenor og NetCom for der er fra disse to selskapene kundene må hentes om Tele2 og Enitel/Sonera skal ha en sjanse.
Hvilke investeringer som må til for å oppnå en kritisk masse er det vanskelig å beregne. Spesielt også fordi en i markedet nå har 17 nye mobilselskap i form av service providere som selger mobiltelefoni til sine kunder basert på kapasitet kjøpt av Telenor og NetCom.
I denne gruppen er det grunn til å vente at en vil finne både Orange, Reach og Tele 1 Europe, alene eller sammen med sine alliansepartnere på UMTS.
Som service provider slipper du tunge investeringer i mobilnett, du slipper å i løpet av kort tid kjempe til deg en kundemasse av en viss størrelse og du slipper å tenke forrentning av investeringer som konkurrentene må ta.
Taperne som i dag må svelge det som tilsynelatende virker som et bittert tap, kan vise seg å ende som de virkelige vinnerne i mobilspillet.
