Vår bønn til Digitaliseringsrådet og Difi: Lytt til fagfolkene

De fleste forstår at en stor mengde fagdisipliner må involveres for å skape gode, brukervennlige digitale tjenester. Allikevel involveres det ikke bredt når man skal planlegge, styre, kvalitetssikre eller utarbeide styringssystemer. Slike ting er arkitektenes og prosjektledernes domene. Er det fornuftig?

Faglig fokus

Spør du en IT-arkitekt hvordan du skal få suksessrike IT-prosjekter vil han sette i gang og tegne bokser og piler og forklare at det er om å gjøre å sette sammen systemene av gjenbrukbare komponenter / tjenester. Spør du prosjektlederen det samme vil han svare med at det gjelder å ha en klar kravspek, planlegge godt og å ha gode styringsrutiner underveis. Dette er naturlig ut fra det perspektivet de ganske ensidig betrakter verden. Dette er the law of the instrument i praksis: «hvis det du har er en hammer, vil alt se ut som spiker».

Bedre kontroll gjennom standardisering og gjenbruk

Det er vanskelig å holde styr på en stor applikasjonsportefølje fra toppen.  Det er lettere å beholde kontrollen dersom alle applikasjoner fungerer noenlunde likt og består av de samme komponentene.  Da blir det enklere å ta beslutninger som omhandler helheten.  Gjenbruk og standardisering er verktøy for å lette dette arbeidet. 

Hva med brukerne?

Brukere vil også ha standardiserte løsninger. De ønsker gjenbruk av data. Hvorfor skal en måtte taste inn adressen sin, når den allerede finnes i folkeregisteret? De ønsker å finne frem i offentlige tjenester, skjønne intuitivt hvordan de skal brukes. Hvis hver etat og hver tjeneste ser og oppfører seg helt annerledes blir dette en utfordring. Igjen virker standardisering og gjenbruk som en naturlig ting å strebe etter.

Men hva om vi spør utviklerne?

Har fagfolkene som skal lage systemene det samme synet som arkitekter og prosjektledere? Bidrar egentlig gjenbrukbare felleskomponenter til effektivisering og redusert kompleksitet? Svaret vi får blir da langt mer nyansert og det er på ingen måte gitt at slike komponenter hverken effektiviserer eller reduserer kompleksitet. Utvikler Christin Gorman skiver om dette på bloggen sin. Johannes Brodwall har til og med utarbeidet kostnadsberegninger for gjenbruk. Det viser seg at de potensielle gevinstene ved gjenbruk er vanskelig å regne ut, og at resultatet godt kan bli negativt.

Felleskomponenter fører til sentralisert styring og når først en komponent er identifisert vil vi ha så mange brukere som mulig. Dette fører til at vi bygger inn støtte til svært mange brukstilfeller i én og samme komponent. Jo fler som bruker komponentene, desto flere koblinger får vi. Utviklere vet at koblinger er noe herk. Systemer med mye koblinger mellom sentrale komponenter blir tunge og jobbe med, og fører til at selv små endringer kan få ringvirkninger rundt om ellers i systemene. Dette betyr at vi må innføre et rigorøst endringsregime, slik at bare helt nødvendige endringer slipper igjennom nåløyet. Til slutt blir man fanget av standardiserte løsninger som knapt lar seg endre, til tross for at det er betydelige endringsbehov. I en slik situasjon får vi selvsagt “workarounds”, der utviklerne løser problemet med egne små moduler som er skreddersydde for det umiddelbare behovet. Kompleksiteten fortsetter da å vokse, til tross for at vi har en felleskomponent tilgjengelig.

Hva om vi spør brukerne på en annen måte?

Hva foretrekker de i praksis? Et omfattende rammeverk som løser «alt» (type SAP) eller små, skreddersydde apper (type smarttelefon)? I teorien fungerer SAP utmerket. Det er ett system som fungerer for alle, standardisering og gjenbruk er satt i høysetet. I praksis er resultatet både (overraskende) dyrt og svært lite brukervennlig. Apple og Google har valgt en helt annen strategi: Brukeren kan laste ned små apper som løser konkrete problemer på den måten de foretrekker. Det er tusenvis å velge mellom, de har overlappende funksjonalitet og de ser alle litt forskjellige ut. Et salig rot om man betrakter alt dette ovenifra! Men til syvende og sist er det liten tvil hva som fungerer best for brukeren. Standardisering og gjenbruk er fint på papiret, men er ekstremt vanskelig å få til i praksis. Man blir fastlåst og innovasjon kan bli tilnærmet umulig.

Dilemma

Vi mener selvsagt ikke at alle kommuner skal lage sitt eget regnskapssystem eller sitt eget "AltInn". Enkelte løsninger - som for eksempel autentisering - er opplagt egnede for å standardisere med felleskomponenter. Men for å lykkes mener vi at felleskomponenter må bestrebe seg på å

• være svært smale og avgrensede
• inneholde lite logikk og spesialtilpasninger
• være rimelig statiske - vi må kunne være trygge på at de ikke vil være utsatt for mye endringer i framtiden

Offentlig styring

I offentlig sektor er det opprettet SKATE (Styring og koordinering av tenester i e-forvaltning) et svært topp-tungt organ som vil gå sterkt inn for sentralisering og felleskomponenter som løsning på det meste:

«Gjenbruk er hovedregel ved utvikling av nye digitale offentlige tjenester. Dette gjelder gjenbruk av tjenester, data og beskrivelser. Alle grunndata, ikke bare grunndata fra felleskomponentene, bør underlegges et felles rammeverk for informasjonsforvaltning.»

Digitaliseringsrådet skal kvalitetssikre planene til de store IT-satsningene. Både SKATE og dette rådet er administrert av Difi. Om man leser det som produseres her, er det ingen ting som tyder på at utviklerfaget er representert.

Vår bønn til Digitaliseringsrådet og til Difi er følgende: Lytt til fagfolkene. Involver rutinerte designere, programmerere, testere og driftere når dere skal mene noe om et IT-initiativ. Innse at dette dreier seg om å dyrke tverrfaglig arbeid og at viktige dimensjoner går tapt når noen få fagdisipliner får legge premissene.

Og til slutt: Lytt til brukerne. Det er til syvende og sist de som vil avgjøre om noe er vellykket eller ikke.