Velkommen til virkeligheten!

Det kan virke som om enkelte av våre folkevalgte ikke har fått med seg hva som har skjedd i telekombransjen det siste året. Derfor må det gå galt når politiske flaggsaker blir viktigere enn nasjonens største telekomselskap.

Det var neppe mange stortingspolitikere som visste hvem som fikk kontroll på 42 prosent av aksjene i TeleDanmark mandag og enda færre som visste hvilket selskap Ameritech er, til tross for at selskapet eier 20 prosent av Telenors største konkurrent i Norge.

Når det er de samme menneskene som skal ivareta eiernes interesser i statsaksjeselskapet Telenor, vil de potensielle politiske problemene komme til å stå like tett som stabbesteiner. Vi fikk en utløsning torsdag morgen i Stortinget, og det er ingen grunn til å tro at det blir med den.

Virkelighetens verden har endret seg siden Televerket var en forvaltningsbedrift og et sted der mange mennesker hadde en arbeidsplass fra de ble ansatt og til pensjonsalderen. Ikke bare er teknologi og mentalitet endret. Selve byggesteinene i telekombransjen; nasjonale monopolbaserte televerk, er i ferd med å bli avlegs. I Europa er det knapt en håndfull av de gamle monopolistene tilbake; Telenor og Telia er to av de siste der staten eier alt.

Bare det siste året har det skjedd minst tre ting som får konsekvenser for Telenor enten norske politikere vil eller ikke. 1) Telealliansen Unisource, der Telia er med, ble betydelig svekket etter at Telefonica trakk seg ut i fjor vår. 2) Tele Danmark styres fra og med 19. januar ikke lenger fra København, men fra Chicago. 3) Telenors samarbeidspartner British Telecom mislyktes med sine planer om å kjøpe MCI.

Alle de tre hendelsene påvirker Telenor på ulike måter og med varierende styrke. Til syvende og sist snakker vi om selskapets evne til å levere teletjenester og samtidig skape et overskudd.

Ett av Bondevik-regjeringens medlemmer sa onsdag kveld at hun var "skeptisk til globaliseringen" som skjedde. Det er en ærlig sak å være skeptisk, men i virkelighetens televerden er det nettopp globalisering som skjer. Dette burde Telenors eiere forholde seg til om eierne mener selskapet skal ha en rolle å spille i Norge. Denne rollen kan for eksempel være å sikre gode og billige telekomtjenester til alle steder i Norge, det være seg på Vestvågøy like mye som på Smøla og Kløfta.

Det er en kjent sak at det er ett parti som har tjent på regjeringen Bondeviks eksistens de siste 102 dager, mens to andre partier kjemper om kapp for å finne politiske merkesaker som også de kan tjene politiske prosentpoeng på. Dessverre for telekombransjen, og Telenor i særdeleshet, var det nettopp statsaksjeselskapet Telenor Senterpartiet pekte seg ut som sin politiske kjepphest. Plutselig er like priser på teletjenester blitt viktigere enn å for eksempel sikre likepris på drektige kviger, kneippbrød eller bananer.

Det har ennå ikke gått opp for norske politikere at de ikke lenger kan påvirke den globale telekombransjen, selv ikke gjennom sitt eierskap Telenor. For enkelte kan det nok fortone seg som et valg mellom pest og kolera. Telenor må få vokse i utlandet, ved hjelp av skattebetalernes penger, om de samme skattebetalerne skal sikres enda billigere teletjenester i Norge. Og enda billigere kan det bli om Telenor slår seg sammen med et annet selskap, om en skal tro Hermansen på hans ord.

De siste dagers hendelser har gitt Telenors toppsjef en anledning til å formidle til sine eieres representanter et lynkurs i telekombransjens tøffe, globale virkelighet.

Til toppen