Olav Versto er politisk redaktør i Norges største avis, Verdens Gang. Etter min oppfatning begynner det nå å bli et akutt problem for VG at Versto bekler denne viktige stillingen. Problemet bunner i at Versto ser ut til å føle seg kallet til ved enhver given anledning, i tykt og tynt, å forsvare Politiets overvåkingstjeneste (POT). Versto har en helt påfallende mental binding til POT, og en egen evne til å se alt gjennom overvåkingspolitiets mørke briller.
Av mange klare eksempler på dette er Verstos "Akkurat nå"-kommentar i VG lørdag den 14. desember det aller klareste eksempelet. Kommentaren har den malende tittelen "Hysteri på Stortinget". Her leverer Versto et forsvar for handlemåten til overvåkingssjef Hans Olav Østgaard og statsadvokat Lasse Qvigstad i Berge Furre-affæren som ord om annet er identisk med det de to herrer leverte på presskonferansen på den – for dem – svarte fredagen den 13. desember.
Alle andre politiske kommentatorer jeg har lest inntar en fundamentalt annen holdning enn Versto. Det gjør også reportasjeavdelingen i hans egen avis, som vier hele førstesida til et oppslag under tittelen: "Overvåkings-skandalen: TRIO I TYNN TRÅD." Trioen som er avbildet er naturligvis forhenværende justisminister Grete Faremo, Østgaard og Qvigstad. En undertittel lyder "Tillitskrise", og i teksten heter det at "Tilliten til denne trioen er syltynn på Stortinget...etter avsløringen av etterforskningen av Berge Furre."
Men i Verstos versjon heter det: "Opposisjonsledere på Stortinget brøt i går ut i rent hysteri..." og at "Man kan betvile klokskapen i overvåkingspolitiets handlemåte, men den var ikke rettsstridig eller ukonstitusjonell. På dette punkt opptrer medlemmene i Stortingets kontrollutvalg som middelmådige hobbyjurister."
Man kan mene hva man vil om høyesterettsadvokat Ole Jakob Bae, som var min egen advokat da jeg anla rettssak mot J.M. Stenersens forlag om honoraret for en OL-bok. Men siden han er en av landets fremste skrankeadvokater, kan man neppe kalle Bae for en "middelmådig hobbyjurist". I et innlegg i Dagbladet den 14.12. påviser han gjennom en skarp analyse av straffeprosessloven at etterforskningen av Berge Furre var ulovlig.
Nå dreier denne skandalen seg selvsagt om noe langt mer enn flisespikkeri omkring straffeprosesslovens bestemmelser om at det kreves en rimelig grunn til mistanke for å iverksette etterforskning. Når Versto hevder at Qvigstad hadde "krystallklar hjemmel i straffeprosessloven" da han godkjente etterforskningen, viser det hvordan VG-redaktøren uten å blunke legger seg flat for argumentene fra POT.
Dagbladets kommentatorveteran Per Vassbotn inntar en ganske annen holdning enn Versto. Vassbotn viser hvordan dagens POT fortsatt vandrer i fotsporene Haakon Lie plantet under den kalde krigens verste år. Vassbotn krever overvåkingssjefens avgang, og skriver om POT som en egen stat i staten. Mens Versto mener at Stortinget er hysterisk, skriver Vassbotn om Østgaard og Qvigstad at de "har krenket Stortingets verdighet, og skjønner det ikke." Han går så langt som til å skrive at "Stortinget er nå så rasende at det godt kan komme til å velte hele det skrøpelige byggverket som kalles Politiets overvåkingstjeneste, etter alle ulovligheter og uregelmessigheter som er avdekket."
Versto skjeller ut opposisjonslederne på Stortinget. Men hva sier talerøret til de lederne som er i posisjon, regjeringens medlemmer, altså? Redaktør Steinar Hansson i regjeringsorganet Arbeiderbladet går virkelig ikke til angrep på hysteriske opposisjonsledere. Han går tvert imot til angrep på de som Versto forsvarer, og Hansson legger ikke fingrene imellom: "Har et samlet storting noen gang blitt utsatt for en mer direkte provokasjon fra en utøvende etat enn det som nå rulles opp? Nei, det må man nok tilbake til tiden før parlamentarismens gjennombrudd i 1884 for å finne et eksempel på. Så finnes det heller ikke en etat med tykkere hud og mindre politisk begavelse enn Politiets overvåkingstjeneste. Å igangsette overvåking av en stortingsnedsatt granskingskommisjon og et av dens mest framtredende medlemmer, er så hårreisende at det grenser til den skjære dumhet."
Hansson spør: "Hva kan motivet for forsøket på å diskredittere Berge Furre ha vært, annet enn å ramme Lund-kommisjonens virksomhet? Hvorfor innhentet overvåkerne opplysninger om Lund-kommisjonens funn, annet enn for å granske det organet som gransket dem selv?" Disse spørsmålene går rett til sakens kjerne, som ser ut til å være at POT ønsket å grave fram dritt og møkk for å slenge det mot Lund-kommisjonen, som POT visste ville komme til å avgi en rapport som var stygg og lei for POT.
Argumentene til Østgaard og Qvigstad holder ikke, verken saklig eller i en politisk sammenheng, mener Hansson. "Sjelden har så mange stortingspolitikere fnyst så foraktelig av noe som er kommet fra så fremtredene embetsmenn... Hvis Qvigstad og Østgaard overlever i sine embeter, må det bare skyldes at enda større hoder enn deres kommer til å rulle."
Jeg har møtt Olav Versto til debatt i TV om overvåkingspolitiet, og jeg har debattert spørsmålet om de overvåkedes rett til innsyn i egne mapper med ham i VG. Helt fra tidlig 1970-tall har jeg påstått at overvåkingspolitiet bedrev ulovlig virksomhet rettet mot venstremiljøer som det ikke fantes noen rimelig grunn til å mistenke for lovbrudd. Den gangen utgjorde vi POT-kritikere et bittelite mindretall. I dag runger kritikken mot POT's illegale virksomhet fra et overveldende flertall i det norske samfunnet. Burde ikke jeg på denne bakgrunnen nettopp forsvare Verstos rett til å framføre en mindretallsmening, et definitivt særstandpunkt?
Selvsagt gjør jeg det! Jeg vil slåss til krampa tar meg for Verstos rett til å slåss for POT til krampa tar ham. Sånn må det være med ytringsfriheten. Mitt poeng er at Verstos krampaktige felttog til fordel for POT er et problem for en avis som VG, som jo høytidelig priser seg sjøl som ubundet og uavhengig. Når politisk redaktør Versto får det til at det er hysterikere på Stortinget som har skapt dagens skandale og krise – og presterer å skrive at stortingspartiene har drevet "heksejakt på POT" – snur han verden på hodet. Han oppviser en mangel på politisk gangsyn som gjør at det er berettiget å stille spørsmål ved om han er egnet som politisk redaktør, eller om han i likhet med tidligere politibegeistrede media-aktører burde søke seg en stilling som informasjonsmedarbeider i politiet – kanskje hos POT, hvis tjenesten fortsatt består etter all turbulensen.
