For noen måneder siden skrev jeg en artikkel om årtusenets siste store dataparty, og fikk en rekke tilbakemeldinger som pekte på at et årtusen er på tusen år, og at det andre årtusen i vår tidsregning følgelig ikke kan regnes som avsluttet før ved midnatt 31. desember 2000, altså om noe over ett år.
Mange av disse henvendelsene var særlig lidenskapsfulle, og jeg ventet at diskusjonen ville avspeiles i dagspressen og radiokåserier. Så langt jeg har sett, har ikke det skjedd.
Men det er en kjennsgjerning at vår tidsregning tar til med år 1. Årstallet markerer ikke hvor mange år vi har tilbakelagt, men hvilket år vi befinner oss i. Tusen år ble først tilbakelagt når år 1000 var over, altså i 1001. Vi må følgelig vente til 2001 før vi kan se tilbake på to avsluttede årtusen.
Dette uttrykker en paradoks i vår stammes oppfatning av tid. Spør et oppvakt norsk barn født 1. desember 1990 hvor gammelt det er, og det svarer sannferdig og selvfølgelig "ni år". I andre kulturer vil et barn med samme fødselsdag svare "ti år". Vi oppfatter alder som antall avsluttede år. Alternativet er å oppfatte alder som det pågående året.
Paradokset ligger i at vi oppfatter de dødeliges alder i avsluttede år, mens Herrens år regnes i pågående år. At vi likevel oppfatter årtusenet som over når bare 1999 år er tilbakelagt, avspeiler vår manglende evne til å erkjenne dette paradokset. Dette fører oss videre til nok et moderne paradoks: Vi tilordner vår tidsalder den menneskelige fornuft, samtidig som vi mangler evnen til å ta konsekvensen av utgangspunktet for vår egen tidsregning.
I stedet undrer vi oss over falske paradokser, som at tiåret kjent som åttiårene, varte ut 1990. Åttiårene er ikke sammenfallende med åttitallet.
Den norske måten å betegne århundrer på, gjør dette ekstra vanskelig. Ethvert fransk barn vet at 99 av 100 årstall i det syttende århundret begynner med tallet 16, og kan fortelle at Reformasjonen foregikk i det sekstende århundret da årstallene nødvendigvis stort sett begynner med 15. I Norge orker vi ikke å telle århundrer. Vi snakker heller om 1500-tallet og 1600-tallet, og har bare en vag forestilling om at 1900-tallet har noe med det tjuende århundret å gjøre.
Vår uimotsagte enighet om at årtusenet tar slutt om noen dager avspeiler hvordan vi lar oss blende av runde tall, uavhengig av hvilken tidsregning som ligger til grunn for tellingen. Det er ikke et antall år vi feirer, men selve tallet. Det runde tallet 2000 er så uimotståelig at vi simpelthen er nødt til å se bort fra at vi fester et år for tidlig.
Jeg synes vi bør prøve å forsone oss med det faktum at vi avspiser enten det foregående eller det inneværende årtusen med 999 år. Det enkleste er å åpent erkjenne den objektive og matematisk korrekte løsningen: Vi har tilkjent Herren noe vi har nektet Ham hittil, nemlig et år null. Dette år null har vi gjort virtuelt. Det er bare med for syns skyld. Det første årtusen avspises med 999 år, og vi dødelige får i både pose og sekk. Antall år og årstall faller sammen, faktiske og falske paradokser løses, og vi kan storfeire med god samvittighet.
Både i 2000 og 2001... ;-)
