Førsteamanuensis Espen Andersen ved BI synes det er trist at John Lervik trekker seg fra Fast, og mener at Norge trenger flere gründere som John Lervik.

- Vi trenger flere John Markus'er

Espen Andersen fra BI synes det er synd at Fast-gründeren trekker seg.

Espen Andersen er førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI, hvor han blant annet underviser i IT-strategi på MBA-studiene. Han er en ivrig samfunnsdebatant gjennom en lang rekke kronikker, blogginnlegg og foredrag, samt som debattdeltager i ulike fora.

I denne kronikken kommenterer han avgangen til John Marcus Lervik i Fast Search & Transfer. Vi gjengir den her i sin helhet:

John M- slutter i Fast

I følge Digi trekker John Markus Lervik seg fra sin stilling i FAST, noe jeg synes er svært trist. John Markus har bygget opp et firma og et teknologimiljø det står stor respekt av. Han har en befriende mangel på respekt for autoriteter innen teknologi og et imponerende ambisjonsnivå (da FAST ble kjøpt av Microsoft, sendte han et "kontratilbud", der han foreslo at FAST skulle kjøåe Microsoft og drive videre under navnet "MicroFAST".) Men vi har jo ingen særlig sans for denslags talenter her til lands.

Uten å ha andre kunnskaper om saken enn hva som står i avisene, kan jeg ikke helt fri meg fra tanken om at hvem det nå er som pusher på (Kredittilsynet? Oslo Børs?) at man skal gå etter FASTs regnskapspraksis så er det svært beleielig at firmaet ikke er listet på børsen lenger. Økokrim vil tydeligvis ikke ta i saken med ildtang, noe som tyder på at det er snakk om vurderinger og gråsoner og dermed vanskelig å etterforske. Microsoft har forlengst gitt uttrykk for at de ikke bryr seg, men nå går altså John Markus etter en opprydning i regnskapene.

Det er vel ikke umulig at dette ville skjedd likevel, uansett regnskap. John Markus er gründer, og en gründer som klarte den viktige prosessen ikke bare med å starte et selskap ("fallskjermjegerfasen"), men også å bygge det opp til en viss størrelse (stormtroppfasen, som i FASTs tilfelle kom opp til 700 medarbeidere). I en tredje fase (okkupasjonsfasen) er det mer bruk for administrativ oversikt og langsiktig integrerende egenskaper - noe som nødvendigvis medfører mer byråkrati og formalitet. Jeg er usikker på hvor lenge John Markus ville holdt ut med et slikt ansvar.

Uansett, jeg håper han får bedre uttelling og mer respekt for sitt neste forehavende, hva det nå måtte være. Jeg ønsker ham lykke til - skal norsk teknologibransje fortsette sin vekst og internasjonale ekspansjon, trenger vi flere John Markus'er.

Andersen trekker også frem en kronikk han skrev i 2003, som relevant i denne sammenhengen:

En av mine favorittbøker er Robert X. Cringelys Accidental Empires, en sprudlende, anekdotisk og innsiktsfull historie om hvordan PC-bransjen ble etablert, fra Apple via IBM til Bill Gates. Bare undertittelen er i seg selv verdt prisen: How the boys of Silicon Valley make their millions, battle foreign competition, and still can’t get a date.

Boken ble skrevet i 1992, men historien om hvordan PC-bransjen oppsto er på ingen måte ferdigskrevet – og det er forbausende i hvilken grad man gjentar feil som andre firma har gjort tidligere. Blant annet mener Cringely at 19 av 20 nye firma går over ende. Han mener det er tre årsaker til dette: Dumhet (man starter noe som ikke har sjanse til å selge fordi ingen vil ha det), uflaks (for eksempel at all finansiering tørker inn på grunn av en økonomisk nedtur, ikke ukjent for en del gründere for tiden) og grådighet (at man ønsker å vokse for fort, i stedet for å vokse jevnt og trutt.)

Cringelys mest innsiktsfulle observasjon, etter min mening, er om fasene i et firmas utvikling – og hva slags folk man har bruk for i hver fase. Han bruker en militær metafor – og sammenligner de som starter et firma med en ny teknologi med fallskjermjegere. Fallskjermjegernes oppgave i krig er ikke å vinne territorium eller engang å engasjere fienden, men å muliggjøre et angrep ved å ligge langt fremme, foran fronten, og forberede fremtiden. I teknologisammenheng finner man disse folkene dypt inne i teknologiutviklingen, enormt dyktige og produktive, selvstendige, klarer seg med lite og har fokus på teknologien for dens egen del. De oppfører seg gjerne litt sært og har svært liten tålmodighet med folk som ikke tenker som dem selv.

I fase to, når målet er i sikte og territorium skal vinnes, trenger man stormtropper – soldater som angriper fienden og vinner territorium. Disse folkene er, i teknologisammenheng, raske i oppfattelsen og opptatt av markedsandeler og egen inntjening – de løser de fleste problemer med innbitt pågangsmot og kjappe avgjørelser. I Norge kaller vi dem blåruss, og det er ikke noen hedersbetegnelse.

I tredje fase, når territoriet er vunnet og ting har roet seg, kommer okkupasjonsstyrkene – som oppfører seg mer som politifolk enn soldater. I denne fasen etableres rutiner og regler, man får orden på målesystemer og fraterniserer med sivilbefolkningen, og begynner å betrakte seg selv som en mer stasjonær og permanent del av landskapet. Disse folkene tenderer til å betrakte fallskjermsoldatene med undring og stormtroppene med forakt.

Cringely påpeker at mange problemer i teknologiske firma kommer fordi man har feil type ledere til feil tid – man lar fallskjermjegerne holde på for lenge, og ender opp med glitrende teknologi mens markedsandelen er null. Eller man sender inn okkupasjonsstyrkene for tidlig og mister slagkraft og initiativ.

Her i Norge har vi en hel del fallskjermjegere, og massevis av okkupasjonstropper – men vi mangler folk som kan storme frem og vinne territorium. Stormtroppene trenger en retning å gå i og ikke for mange regler å forholde seg til. Fallskjermjegerne trenger å slippe taket i teknologien og gjøre den brukelig i stedet for avansert. Okkupasjonstroppene må holdes tilbake inntil det er noe å okkupere.

Skal det bli noen markedsandeler for norske teknologifirma i et marked som for lengst er globalisert, må vi ha noen som kan gå ut og slåss for det. Så slipp blårussen til – og vær sikker på at det er skikkelige blåruss, ikke teknologer med nyinnkjøpt dress eller byråkrater med sort pologenser og altfor avanserte personalsystemer. I den kritiske fasen fra prototype til lagerstyringssystem trenger man folk som tåler usikkerhet og har dollartegn i øynene – og som faktisk blir respektert for det de er.

Stormende blåruss.

    Les også:

Begge innleggene er hentet fra Espen Andersens norske blogg, og publiseres her med hans tillatelse.

Andersen gjør oppmerksom på at han har et langsiktig forskningsprosjekt (se iad-centre.no) sammen med FAST, med Bjørn Olstad som leder, og at han derfor ikke kan anses som helt nøytral i denne saken.

Til toppen