Digital video er faktisk et relativt nytt fenomen, spesielt på konsumentmarkedet. Årsaken til dette er først og fremst at digital video i mange tilfeller har vært svært vanskelig å håndtere, ikke minst på grunn av den store lagringsplassen dette krever.
To timer med ukomprimert video krever en lagringsplass på 224 gigabyte og en overføringshastighet på 240 megabits per sekund. Dette gjelder video med en oppløsning på 720 x 576 piksler, 24 bit fargedybde og 25 bilder per sekund. For å kunne håndtere en slik datamengde, kreves det en virkelig kraftig datamaskin. Likevel har digital video en rekke fordeler framfor videobånd. Spesielt det at kvaliteten ikke forringes ved kopiering er svært viktig. Men det at man lettere kan kontrollere digital video ved hjelp av en datamaskin, har stor betydning. Digital video er jo bare nuller og ett-tall, akkurat det datamaskinen forstår best.
Da MPEG-1 (Moving Picture Experts Group) kom i 1992 med et typisk komprimeringsforhold på 200:1, kunne man komprimere den samme videofilmen ned til 3,6 gigabyte. Overføringshastigheten for å spille av dette er 4 megabits per sekund, noe de fleste datamaskiner og nettverk i dag klarer å levere. Dette gjorde at digital video ble tilgjengelig for mange flere.
MPEG-2, som kom i 1994, gir video med høyere oppløsning enn MPEG-1, men komprimerer ikke så sterkt. Typisk komprimeringsforhold er 50:1.
MPEG-1 og MPEG-2 brukes til forskjellige formål. MPEG-1 er spesielt egnet for bruk i forbindelse med CD-ROM-er, Video-CD, opplæring, Internett og i andre forbindelser hvor størrelse har større betydning enn oppløsningen på bildene. Typiske bruksområder for MPEG-2 er DVD (Digital Versatile/Video Disc) og HDTV (high-definition television).
MPEG består av tre typer bilder, I-bilder, B-bilder og P-bilder. MPEG-komprimering gjøres ved at man ut fra et grunnbilde eller I-bilde lage P-bilder som kun inneholder informasjon om endringene i forhold til I-bildet. Mellom hvert av P-bildene genererer MPEG-dekoderen typisk to B-bilder basert på forskjellen mellom I-bildet og det første P-bildet, eller to etterfølgende P-bilder. B-bildene har altså ingenting med virkeligheten å gjøre, men er bare et gjennomsnitt av det nærmestliggende parret av B- og/eller I-bilder. Etter et visst antall P-bilder, blir det igjen satt inn et nytt I-bilde. De nyeste og mest avanserte MPEG-koderne oppfatter store endringer i innholdet i filmen, for eksempel sceneskifter, og setter da automatisk inn ekstra I-bilder for å komme med komplett informasjon om hele den nye scenen umiddelbart. Tidligere, da dette ikke ble gjort, kunne bildet flimre i opptil et halv sekund før det rette motivet ble vist klart fram. Bildene fra og med ett I-bilde til neste I-bilde kalles en MPEG-gruppe. Et eksempel på en MPEG-gruppe kan være:
I-B-B-P-B-B-P-B-B-P-B-B-P-B-B-I
Nigel Bealing, europeisk salgssjef for det israelske selskapet Optibase, fortalte under et MPEG-seminar torsdag at MPEG er totalt uegnet til videoredigering. Årsaken er nettopp B- og P-bildene. Hvis man klipper vekk et I- eller P-bilde, vet ikke dekoderen lenger hvordan den skal generere de neste B-bildene, og dermed blir det mye kluss. Men for vanlig avspilling er MPEG svært egnet.
Selv om digital video beholder kvaliteten ved kopiering, så betyr ikke det at kvaliteten nødvendigvis er bra.
- Søppel inn er søppel ut, sier Bealing, og mener da at kilden må være av høy kvalitet for å kunne lage gode digitale filmer. Han trekker fram VHS som et eksempel på en dårlig kilde.
- VHS har såpass mye støy at MPEG-koderen vil tro at motivet hele tiden endrer seg. Man får bra gjengivelse av støyen, mens selve motivet blir dårlig gjengitt.
Andre metoder Bealing nevner som kan gi digital video bedre kvalitet, er å inn I-bilder tilstrekkelig ofte, samt å bruke en metode som kalles Inverse 3:2 pull-down ved konvertering fra film (24 bilder per sekund) til video (25 eller 30 bilder per sekund).
Det finnes andre filformater for komprimert video, for eksempel MJPEG (Motion Joint Photographic Experts Group), Indeo og FRACTAL (FRACTional dimensionAL). Bealing forteller at ulempen med disse er at de er proprietære til maskinvare, altså ikke flyttbare mellom forskjellig plattformer.
En typisk spillefilm i dag lagret i MPEG 2-format får plass på en DVD-plate. Det vanlige DVD-5 formatet rommer 4,7 gigabyte med data, noe som gjør at det normalt blir noe plass til overs. Microsoft har nå valgt MPEG 2 som standardformat for video i Windows 98, noe Bealing tror vil øke utbredelsen av MPEG 2 betydelig.
Det finnes et eget DVD-format for video, DVD-Video eller DVD-V. Bealing mener dette formatet over tid vil erstatte dagens VHS videoavspillere og antar at det vil finnes rundt 70 millioner slike spillere i Europa i år 2000.
Ifølge Bealing har DVD en rekke unike egenskaper. Blant disse er størrelsesforhold på bildet på både 4:3 og 16:9, mulighet for valg mellom flere kameravinkler i en avspilling, Dolby Digital Audio, MacroVision kopieringsbeskyttelse og såkalt foreldrekontroll. Det siste gjør at en videoplate kan inneholde flere versjoner av en film, hvor hver versjon er klippet for å tilpasses forskjellige aldersgrenser.
I tillegg finnes det selvsagt muligheter for å levere flere sett med undertekster i platen, ja til og med forskjellige språk på dialogen er mulig.
Men å komponere en slik DVD-plate har inntil nylig vært en temmelig omfattende jobb.
DVD Fab! fra Optibase er det første alt-i-ett verktøy for DVD-komponering på Windows NT-plattformen. Tidligere måtte man gjerne gjøre de forskjellige oppgave, for eksempel koding av video og lyd på forskjellige plattformer, men nå kan alt gjøres på den samme maskinen. DVD Fab! fungerer også som en server, så flere brukere kan gjøre forskjellige oppgaver samtidig fra sine klientmaskiner ved hjelp av et vanlig nettverk.
DVD Fab! støtter en rekke lydformater, inkludert Dolby Digital (AC-3), lineær PCM og MPEG-1 audio, samt MPEG 1 og MPEG 2 med forskjellige oppløsninger.
DVD Fab! vil bli leveringsklart i løp av noen måneder og forventet pris for grunnsystemet er omtrent 1 million kroner eksklusiv mva. DVD Fab! leveres som en integrert PC-stasjon som skal inkludere alt man trenger for å produsere DVD-plater, fra video capturing til DVD-R (DVD Recordable) eller DLT- (Digital Linear Tape) kopiering.
Open Human Digital AS leverer DVD Fab! i Norge.
