Vil jeg huske Internett?

Forleden kom jeg i prat med en koselig dame over et glass rødvin i Snøhetta-omgivelser. Min for kvelden tilfeldige borddame viste seg å være oppfinner. Det ble et - på mange måter - minneverdig møte.

Damen stemte ikke helt overens med mitt "bilde" av en oppfinner. Den klassiske hvite frakken, de nevrotiske trekkene og det rotete håret, hadde veket plassen for en helt "vanlig" dame. Skjønt det er ikke uvanlig. Det er det vanlige som stadig "overrasker", fordi vi tar det som en selvfølge.

Idéen om den hvite frakken ble tydeligere, da ordene 'senil', 'dement' og 'Alzheimer', blandet seg med lyden fra andre stemmer.

- Hva finner du opp?, spør jeg.

- Ting som hjelper dem å huske, svarer damen.

Jeg fikk problemer selv med å huske. Så erindrer jeg med ett min første sykkel. Rød og deilig var den, gitt til meg av bestemor. Med sol i håret og med vind i ansiktet, tilbrakte jeg somrer syklende i bestemors rike. Senere husket hun meg ikke. Jeg var forandret, blitt eldre og hun hadde mistet sin hukommelse og kjente meg bare som det barn jeg en gang var. Senere fikk hun plass på pleiehjem, med telefon, hvor tallskiven var erstattet med bilder av sine to barn. Hun ringte aldri. Hun husket ikke hvordan.

- Det begynner ofte med at de blander dager og dato, fortsatte oppfinneren.

- Det er vanlig å rive av dagen på kalenderen, men så for i neste øyeblikk glemme at man har revet den av! Vi automatiserer nå denne kalenderen, slik at dagene skifter automatisk og følger sesongenes variasjoner. Samtidig har vi laget CD-er med sanger som vekker minner. Det er de siste tids hendelser som er problematiske, de gamle barnesangene, drømmene og minnene fra barndommens dal, er det overraskende nok kort vei til. De trenger bare litt hjelp - hjelp til å huske, forteller damen.

Vi har blitt flinkere til å dokumentere minner i våre dager, men tankene til et menneske er det fremdeles umulig å dokumentere, vi har kun minnene som lever videre. For dem som rammes, er det hjelpen som er avgjørende.

- Hva er det man husker? Ingen kjenner minnene til et menneske, det er kun de nærmeste som kan avsløre glemselen, fortsetter forskerdamen smilende og nikker gjenkjennende til høstens tilbredte lam, som bli plassert foran henne.

Når det er tid for konjakk og sigar, tenner jeg hennes.

- Min mann er ingeniør og han lager protypene. De automatiske klokkene er allerede introdusert til markeder verden over, forteller hun.

- Du må være rik, sier jeg.

Damen smiler. Hun peker på søylene og minner meg om at det tar tid å bygge en katedral.

- Dessuten er det ikke penger som driver meg, ler hun.

I bunnen av den andre konjakken, ser jeg spørsmålet formulerer seg. Min generasjon vil også rammes av denne sykdommen, og i min bransje er det kanskje én ting som spesielt mange vil huske om tretti år, verdensveven - WWW.

Nasjonalbiblioteket har samlet inn nyhetsmeldinger fra samtlige norske nyhetsgrupper siden 1995, og jakten på tidligere nyhetstråder er allerede i full gang. Hvordan ville det være for en person med mildere stadium av Alzheimer i år 2030, å surfe på WWW fra 1998?

- Det er disse problemstillingene vi berører nå vi produserer lydmaterialer på CD formatet. Gammelt materiale får dem til å huske, svarer hun.

Spørsmålet biter meg i halen.

Dagens WWW er preget av tekst, kan en Alzheimer-pasient lese?, spør jeg meg selv. Jeg husker at bestemor stirret på TV-en, mens hun lo usikkert på feil steder. Kunne hun lese? Hva med et fremtidig WWW, hvor lyd og bilde er mer sentralt i opplevelsen enn tekst? Vil jeg elske å oppleve det igjen? Vil jeg kunne kjenne meg igjen i dagens bredbåndstilbud?

Damen og jeg har kommet til veis ende. Når jeg blir stor, har jeg bestemt meg for å hjelpe, hjelpe noen å huske. Jeg tar hånden hennes, og sier liksom takk for fremtiden.

Før jeg glemmer det.

Til toppen