IKT-Norge legger opp til en viktig debatt på sin generalforsamling. Professor Jon Vislie (bildet) presenterer en rapport som tar sikte på å snu opp ned på norsk næringspolitikk.

Vil snu opp ned på norsk næringspolitikk

Dagens ordninger sløser med ressursene, heter det i en rapport fra IKT-Norge.

I morgen er det generalforsamling i bransjeorganisasjonen IKT-Norge. Hovedsaken på møtet blir en rapport fra Vista Analyse: Nye Norge – forutsetninger for en ny næringspolitikk (pdf, 161 sider). Slagordet for dagen viser organisasjonens tolking av rapporten: «Nye Norge med IKT-næringen som lokomotiv!».

Møtet preges av professoral tyngde. Vista-rapporten presenteres av Jon Vislie, professor ved Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo. Arne Krokan, professor ved Instituttet for sosiologi og statsvitenskap, NTNU, presenterer og deler ut eksemplarer av sin bok, Den digitale økonomien. Det settes av en time til diskusjon: Krokan og professor Karen Helene Ulltveit-Moe (Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo) utfordrer politikerne Terje Åsland (Arbeiderpartiet, leder av Stortingets næringskomité) og Jan Tore Sanner (Høyre). Er du i salen, får du mulighet til å kommentere.

IKT-Norge vil intet mindre enn å snu opp ned på norsk næringspolitikk. Rapporten fra Vista Analyse, kvalitetssikret av professor Krokan, gir et solid grunnlag for å argumentere mot den rådende næringspolitikken, av den enkle grunnen at den ramser opp fakta.

Verdistandpunktet framstår som ukontroversielt, fordi man kan nøye seg med å sitere Finansdepartement: «Næringspolitikkens mål er å gjøre Norges verdiskapingsevne så stor som mulig ved å legge til rette for konkurransedyktige og lønnsomme bedrifter og næringer med høy verdiskapingsevne.»

Poenget er at dette målet har lite med den faktiske politikken å gjøre. Rapporten påviser lett hvordan den faktiske politikken kanaliserer kapital og ressurser til døende næringer, på bekostning av de som har framtiden for seg.

Norsk næringspolitikk fremmer altså ikke det konkurransedyktige, det lønnsomme og det verdiskapende, men låser fast arbeidskraft og kapital vekstkraftige næringer sårt trenger.

Rapporten karakteriserer dette slik:

«En gjennomgang av etterkrigstidens næringspolitikk viser at den politikken som føres i dag, i stor grad er historisk betinget. Befestede ordninger, særinteresser og maktstrukturer etablert gjennom flere tiår representerer sterke motkrefter mot avviklingen av subsidier. Av dagens støtteordninger er det kun en liten del som går til å korrigere markedet der det svikter. Den største andelen er rettet mot utvalgte næringer, og bidrar i stor grad til å opprettholde ulønnsomme bedrifter og bevare en foreldet næringsstruktur; fremfor å legge til rette for de næringene som har høyest vekstpotensial.»

Å subsidiere taperne framfor å la næringene konkurrere likeverdig om arbeidskraft og kapital er dyrt for samfunnet. I tillegg til bevilgningene over statsbudsjettet taper man skatte- og avgiftsinntekter. Fordi ressurser ikke kanaliseres dit de kaster mer av seg, får man også tapt verdiskapning. Kunstig åndedrett til noen næringer påvirker næringsstrukturen ved å frata vekstnæringene konkurransefordelene de ellers ville hatt.

Rapporten understreker hvordan dette blant annet går ut over IKT-næringen:

«IKT-næringen er i dag Norges tredje største næring målt i omsetning, og sysselsetter mer enn 70.000 ansatte. Denne utviklingen har skjedd uten noen form for subsidier eller skattefordeler. IKT-næringen har et stort behov for høykvalifisert arbeidskraft, og vil indirekte rammes av at næringspolitiske prioriteringer sørger for å trekke ressurser, deriblant arbeidskraft og kapital, til andre næringer. Slik koster næringsstøtten til utvalgte næringer ikke bare staten milliarder, men har sin pris også for andre deler av næringslivet. Gevinstene av en nøytral næringspolitikk vil komme både i form av lavere skatter og avgifter, og frigivelse av kapital, kompetanse og arbeidskraft til nye produktive virksomheter.»

Debatten legges altså opp som en strid mellom nøytral næringspolitikk og selektiv næringspolitikk. Poenget er ikke å favorisere IKT-næringen, men la være selektivt å støtte opp om næringer der de faktiske avkastningsmulighetene er minst, for ikke å si negative for samfunnet som helhet. Man slutter seg til Finansdepartementets definisjon av næringsnøytralitet: «En politikk innrettet slik at den bidrar til å realisere de investeringsprosjekter som har høyest samfunnsøkonomisk lønnsomhet.»

Rapporten polemiserer mot boka Et verdiskapende Norge til Torger Reve og Erik Jakobsen (Universitetsforlaget, 2001) der det argumenteres for en selektiv næringspolitikk for å fremme tre næringsklynger forfatterne mener er sentrale i Norge – sjømat, energi og maritim – og som de mener bør forbli sentrale fordi det er der landet har sine naturlige fordeler. Dette synet legges til grunn for den nåværende regjeringens vektlegging – se Soria Moria-erklæringene – av «områder hvor vi [Norge] har fortrinn», konkretisert til marin sektor, maritim sektor, energi, miljø og reiseliv. (Interessant å se hvordan BI-professor Reve står for markedsstyring mens UiO-professor Vislie er mer liberal.)

Poenget til Vista Analyse – og til IKT-Norge – er derimot at Norge må omstilles.

Vi må bort fra å støtte selektivt opp om de tradisjonelle næringene, til fordel for en politikk som ikke prøver å tilgodese noen næringer framfor andre. Rapporten krever åpent at bevilgningene til skipsfart og kraftkrevende industri må bort. Den er ikke like klar når det gjelder jordbruk.

Omstilling innebærer nedleggelser. Rapportens sammenlikning av nedleggingen av Unions virksomhet i Skien med avviklingen av Hydros aluminiumsproduksjon i Årdal – begge fra 2005 – viser at den politiske debatten i begge tilfeller gikk ut på å verne eksisterende arbeidsplasser og skjerme lokalsamfunn mot omstilling.

Omstillingen gikk best i Skien, der det ikke ble iverksatt spesielle tiltak. Etter få måneder var de fleste igjen i arbeid, i mer moderne jobber. I Årdal ble det derimot trumfet gjennom en løsning som bør danne modell for hvordan ting ikke skal gjøres. Offentlige midler ble brukt til å etablere en ny dørfabrikk i konkurranse med andre norske dørfabrikker. SIVA ble engasjert i fabrikkanlegget. Innovasjon Norge brukte midler til produksjonsvirksomheten. Rapporten konstaterer:

«For begge parter innebar dette at ressurser ble bundet til ikke-innovativ virksomhet, mens deres primære formål er å tilrettelegge for innovasjon.»

Utfallet av debatten mellom tilhengere av nøytral og selektiv næringspolitikk vil være avgjørende for Norges framtid. Generalforsamlingen i IKT-Norge i morgen bør være starten på en langvarig diskusjon gjennom flere valgkamper.

Til toppen