Wikileaks-saken er større enn du tror. I skrivende stund er Wikileaks-dokumenter speilet på 1426 servere verden over (se http://213.251.145.96/Mirrors.html). Samtidig har den prinsipielle debatten om hva Wikileaks er – eller ikke er – knapt startet.
Vi kjenner alle saken: Wikileaks – gjennom sin meget profilerte forgrunnsfigur Julian Assange – har lekket hundre tusenvis av dokumenter, hovedsaklig om amerikansk politikk. Det har ført til mottiltak.
Flere finansielle institusjoner som MasterCard og norske Teller har boikottet pengeoverføringer til Wikileaks. Amazon og EveryDNS har nektet Wikileaks å drifte dokumentene på sine servere. En gruppe kalt Anonymous har gjennom «Operation Payback» gjennomført massive angrep mot betalingsinstitusjonene og mot det svenske aktoratets hjemmeside som har siktet Assange for seksuelt misbruk av to svenske kvinner. Angrepene har tatt utgangspunkt i sosiale medier som Facebook og Twitter.
Vi leser dette med stor interesse. Men debatten om hva dette fenomenet egentlig er, er ennå ikke kommet i gang.
Internett er så mangt. Det er en markedsarena for kjøp og salg av varer og en arena for fri meningsutveksling. Det er en arena for ny form for journalistikk og en ny form for krigføring. IT-magasinet Wired har for eksempel kåret 2010 til året da Internett ble brukt til aktiv krigføring til krig, blant annet med referanse til Wikileaks, men også ormen Stuxnet. Det faktiske forhold er at Internett ved sin eksistens utfordrer etablerte grenser, og – enten vi liker det eller ikke – setter nye spilleregler for adferd. E-handel over Internett var en utfordring for etablerte bedrifter for 10 år siden. Blogger og andre sosiale medier skapte en ny form for journalistikk allerede for fire til fem år siden. I dag skaper Wikileaks en ny form for «krigføring».
Wikileaks-saken er imidlertid full av paradokser og prinsipielle sider. La oss ta noen av dem gjennom å stille noen konkrete spørsmål.
Er Assange en frihetshelt eller en terrorist?
Enkelte amerikanske (republikanske) politikere mener Assange er en terrorist på linje med de som kjørte inn i tvillingtårnene 11. september 2001, og at han burde henrettes. Det er en overreaksjon som er lite konstruktiv for debatten om hva dette fenomenet er.
Andre hevder han er en spion. Det knytter seg til om han eventuelt har bidratt til å få ut de dokumenter som nå er logget fra Pentagons datanettverk. Det vet vi for tiden ingenting om.
Men det er flere paradokser her:
- Dokumentene hadde sannsynligvis ikke kunnet blitt stjålet dersom ikke Pentagon hadde insistert på å samle all diplomatisk kommunikasjon på eget nett som følge av 11.september-angrepet.
- De amerikanske bestrebelsene på å stoppe Wikileaks og fengsle Assange skjer samtidig som amerikanerne kritiserer Kina for å holde Liu Xiaobo fengslet! Kineserne undrer seg over denne dobbeltmoralen.
- Wikileaks er i seg selv en hemmelig organisasjon; vi vet for eksempel ikke hvem som finansierer Wikileaks eller hvilke motiver de har. Paradokset er at Wikileaks søker å finne «sannheten» om for eksempel amerikansk politikk, men holder sin egen organisasjon skjult og hemmeligholdt.
Er Wikileaks gravende journalistikk eller en varsler?
Wikileaks utfører intet journalistisk gravearbeid. De gjør ikke noe annet enn å levere fra seg rådata – bortsett fra noen anonymiseringer av navn og steder der det er nødvendig. Men de leverer materialet til anerkjente aviser og media som gjør sin egen «research» med hensyn til kildekritikk og oppfølgende arbeid. Ingen som har lest Aftenpostens Wikileaks-artikler de siste ukene kan være i tvil om at avisenes bearbeiding av materialet gir informasjon av stor nyhetsverdi.
Poenget er at Wikileaks ikke er en journalistisk organisasjon.
Dette er forskjellen fra den gang Pentagon-papirene om Vietnam-krigen ble offentliggjort (i 1971). De ble publisert av The New York Times som definitivt er en journalistisk organisasjon og beskyttet av den amerikanske grunnlovens bestemmelser om fri presse og ytringsfrihet – og pressens ansvar for å beskytte sine kilder. I det tilfelle ble dokumentene lekket av Daniel Ellsberg som den gang jobbet som analytiker i Forsvardepartementet. Ellsberg på sin side ble tiltalt for tyveri og spionasje og ville nok også blitt dømt, dersom Nixon-administrasjonen ikke hadde vært så dumme at de forsøkte å diskriminere ham gjennom klart ulovlige handlinger. Tiltalen mot Ellsberg ble derfor henlagt.
Wikileaks-tiltaket er imidlertid helt annerledes. Her er dokumentene offentliggjort av Wikileaks selv – på nettet – og har dermed ikke samme beskyttelse som fri presse, kildevern og ytringsfrihet har. Dokumentene er utvilsomt stjålet – slik Pentagon-papirene var, men det er uklart om Wikileaks som sådan har medvirket til tyveriet.
Da er varslerbegrepet en bedre betegnelse på Wikileaks aktiviteter.
Det viktigste bidraget Wikileaks har gitt som varsler er videoopptaket som avslørte hvordan et amerikansk helikopter drepte uskyldige sivile i en forstad til Bagdad. Dette var den første lekkasjen som ble kalt «Collateral Murder». Hendelsen kan sammenlignes med My Lai-massakren som bidro til å endre forståelsen av Vietnam-krigen.
Er motreaksjonene rimelige og rettferdige?
Det har kommet mottiltak som nevnt ovenfor i form av at Wikileaks er nektet finansiell og teknisk støtte. Professor Olav Torvund her i landet har sagt det er ulovlig av MasterCard og andre å nekte Wikileaks pengeoverføringer i og med at organisasjonen verken er siktet eller dømt for noen ting.
Men er de mottiltakene som støttespillerne til Wikileaks har satt inn mindre ulovlige? De har foretatt koordinerte angrep i form av DDOS («distributed denial of service») fra flere pc-er mot utvalgte hjemmesider. Det innebærer at hjemmesiden får mer trafikk enn det kan håndtere. I Storbritannia er slik aktivitet ulovlig, og de som utfører det risikerer 10 års fengsel. I Tyskland er det ikke lov å demonstrere med tildekket ansikt. Problemet er at hackerne er anonyme, og gjerne sitter i et annet land og gjør det. Men er det mindre ulovlig eller umoralsk av den grunn?
På den annen side – Stuxnet-ormen herjer som aldri før i iranske atomanlegg. Det er helt klart at ormen er av en slik karakter at dette ikke er amatører som har skapt den, men stater. Og for å være direkte – enten Israel eller USA. Hvorfor skal staters bruk av «hacking» være tillatt, mens privatpersoners – mer uskyldige – bruk av samme våpen ulovlig?
Kan Wikileaks stoppes?
Svaret på det er enkelt: Nei.
Som nevnt innledningsvis finnes dokumentene på et uendelig antall servere allerede. Samtidig vil det dukke opp flere alternative Wikileaks, enten av seg selv eller som utbrytergrupper fra Wikileaks. En konkurrent, Cryptome, finnes allerede, og en utbrytergruppe vil bli etablert i Tyskland i nær fremtid av Daniel Domscheit-Berg som forlot Wikileaks etter en krangel med Assange.
Teknologien er på Wikileaks side. Den kan ikke stoppes. Faren nå er at USA – i et forsøk på å stanse Wikileaks – bryter sine egne regler og lover, går i allianse med andre (for eksempel banker) for å få stoppet «uvesenet», og til slutt står tilbake med redusert tillit fordi de ikke klarer det og må «trekke seg tilbake».
USA har fått sin digitale krig. Det vil bli en hengemyr.
