Wimax vil ikke gi superbredbånd

Mange mener Wimax kan erstatte kabelbasert bredbånd. Det tror ikke utstyrsleverandøren Alcatel

De første gangene det ble snakket offentlig om Wimax, ble det gitt inntrykk av at både hastigheten og rekkevidden ville være fantastisk høy. 70 Mbit/s og 50 kilometers rekkevidde, ble det hevdet. Senere er dette blitt moderert, blant annet av Gartner, som i fjor vår fortalte at brukerne nok måtte velge, enten høy hastighet eller lang rekkevidden.

Nå forteller Carl-Edward Joys i Alcatel Norge, et selskap som blant annet leverer Wimax-utstyr, at brukerne nok må forvente seg enda flere begrensninger. En maksimal båndbredde på 21 Mbit/s for hver bruker eller 20 km rekkevidde, regnes som mer sannsynlig. Men også dette er under ideelle forhold.

- Wimax er en punkt til multipunkt-løsning som utgangspunktet hvor det ikke er reservert båndbredde til noen. Det er et delt medium, hvor den samlede kapasiteten deles mellom alle brukerne, forteller Joys.

Med for eksempel 150 samtidige brukere av en basestasjon, sier det seg selv at hastigheten for den enkelte ikke alltid vil være spesielt høy. Operatørene kan selvfølgelig begrense antallet som kan koble seg opp samtidig, for å bedre hastigheten for de som er tilkoblet, men dette betyr i praksis færre kunder per basestasjon og dermed færre kunder å dele utgiftene på. En viss overbooking kan selvfølgelig operatøren benytte seg av - ikke alle vil være koblet opp samtidig og hele tiden, men kundene vil nok ikke være fornøyde hvis det viser seg at de ikke kommer på nettet fordi basestasjonen er "full".

    Les også:

Uansett mener Joys at kundene ikke vil kunne forvente så høy hastighet at for eksempel IP-tv med HD-kvalitet kan overføres.

- HD-innhold for store tv-skjermer, glem det. Derimot kanskje PC-tv, sier Joys.

Hastigheten vil også avhenge av avstanden til basestasjonen og støyforholdene. Wimax kan ifølge Joys forandre modulasjonsform avhengig av disse faktorene, men de abonnentene som alltid er langt borte fra basestasjonen, vil alltid få laveste modulasjonsgrad.

Joys mener at det nok kan være mulig å oppnå en rekkevidde på 20 km med høyt plasserte antenner, men at dette vil avhenge av dempning. Gode permanente refleksjoner kan hjelpe, spesielt hvis det ikke er direkte sikt mellom antennene. Men rekkevidden vil bli dårlige hvis det er hus, fjell eller annet mellom antennene.

- Selv med 20 km rekkevidde, vil man likevel ikke kunne plassere to basestasjoner med 40 km i mellom for å dekke hele området, sier Joys.

På spørsmål om hvor mange basestasjoner som ville måtte behøves for å dekke en by som Bergen, mener Joys at 4 til 5 kan gi tilstrekkelig dekning - på grunn av refleksjoner fra fjellene rundt, men at det ikke vil være nok til å betjene mer alle de potensielle abonnentene.

På spørsmål om Wimax er løsningen for de som i dag ikke har tilgang til kobberbasert bredbånd, er Joys nølende. Han mener det vil være mulig, i hvert fall innenfor områder på mindre enn 10 km fra basestasjonen, men at det vil avhenge av blant forretningsmodellene til operatørene og kundenes villighet til å sette opp store antenner.

Joys mener at det vil kunne komme et begrenset Wimax-tilbud i 2006, mens teknologien virkelig vil ta av i 2007 eller 2008. I Norge

Den Wimax-varianten som til nå er blitt mest omtalt, vil fungere som vanlig bredbåndsløsning tilsvarende xDSL. Men en variant som etter alt å dømme vil bli standardisert nå i høst, skal åpne for nomadiske brukere, for eksempel brukere av bærbare PC-er. Joys mener teknologien vil bli aktuell fra og med andre halvdel av neste år, selv om blant annet Alcatel allerede tilbyr slike løsninger.

- Alle operatørene håper på denne løsningen, den er mer interessant forretningsmessig, mener Joys.

Han skiller mellom nomadisk bruk og full mobilitet, ikke minst når det gjelder sanntidsapplikasjoner.

- Rask handover mellom basestasjoner er et krav for sanntidsapplikasjoner som tale. Kravet om 50 ms handovertid vil være tøft, mener Joys.

Til toppen