Fra statlig til privat telemonopol?

Post- og teletilsynet (PT) har lagt frem sin rapport om situasjonen på mobilmarkedet. Den viser ikke bare - som vi visste fra før - at markedet er dominert av de to nettoperatørene Telenor og NetCom. Men, enda viktigere, at den telepolitikk og regulatoriske virksomhet som er blitt ført til nå, har tillatt de to aktørene å dominere og kontrollere hele verdikjeden av mobile tjenester, og å stikke av med den største verdiskapningen.

Det finnes to parallelle tiltak for å endre denne situasjonen. Det ene er å åpne opp verdikjeden for mobile tjenester, blant annet ved å slippe til virtuelle operatører, tjenesteutviklere og innholdsprodusenter på eksisterende operatørers nett. Det andre er å slippe til en tredje (UMTS)-nettoperatør med forretningsstrategi å invitere inn tjenesteutviklere og innholdsleverandører på sitt nett. Dette vil åpne opp potensialet på et helt nytt marked - kraftige datakommuniksbaserte tjenester - som vil skape en helt ny dynamikk i markedet, slik Dataforeningen ser det (les foreningens høringsuttalelse.)

Problemet med virksom konkurranse i mobilmarkedet ligger ikke, i følge rapporten fra PT, i at vi har et duopol, men at dette duopolet tillates å utøve markedsmakt både forover og bakover i verdikjeden.

Forover i verdikjeden

• ved tiltak som reelt fratar kundene effektive valgmuligheter, f.eks. ved kobling av abonnement og mobiltelefon, ved kobling av fast- og mobiltjenester, ved uoversiktlig prisstruktur, etc.
• ved ekslusivitetsavtaler som gir de facto kontroll over distribusjonsleddet

og bakover i verdikjeden mot innhold og tjenesteutvikling:

• tiltak som reelt sett innebærer at tjenesteutviklere ikke har anledning til å utvikle tjenester på egne plattformer, men tvinges inn i "in-house" tjenesteutvikling hos nettoperatøren
• eierskap i viktige innholdsleverandører, så som Telenors oppkjøp av digital-TV kanalen Canal +, og eierandeler i Aller-pressen, og oppkjøp av TV-rettighetene til fotball-VM.