Ble det mer utenlandsfiber av dette?

Arendalsuka august 2016: Sørlandspolitikere fra de fleste partier på Stortinget debatterer et forslag flere av dem har vært delaktige i å fremme. Målet er å legge til rette for datasenterindustri i Norge. For å få det til trengs det flere fiberforbindelser til landet.

Flere rapporter har avdekket at landet er altfor avhengig av forbindelser via Sverige og Danmark for å nå ut i den store verden. I tillegg krever de store datasenterbrukerne trygghet for leveransene ved hjelp av flere fiberalternativer, gjerne fra ulike leverandører og i ulike fysiske grøfter. Og ulike føringsveier ut til den store verden, der kundene befinner seg.

Det store hakesleppet

Forslaget modnes via forslag fra regjeringen og flere statsbudsjetter, inntil 100 millioner kroner er satt av i statsbudsjettet for 2019. Ett år seinere, i desember 2019, er reglene klare og konkurransen er i gang.

Samtaler med flere av aktørene som hadde ivret for sjøfiberstøtten viste at de reagerte med hakeslepp og vantro da de leste kriteriene: De utestengte aktører som ikke hadde lang og dokumenterbar tjeneste som operatører av internasjonale forbindelser fra før. Ingen nykommere fikk levere tilbud engang.

Det er liten tvil om at det opprinnelige ønsket var å etablere statsstøtte for å få flere forbindelser ut av landet. Målet var å gi datasenterindustrien mer enn bare grønn energi å legge på bordet i forhandlinger med internasjonale datasenterkunder.

Fikk vi det når Telia Carrier fikk statsstøtten, med løfte om å leie to fibre i Havsil-kabelen som Bulk Infrastructure skal legge mellom sine datasentre ved Kristiansand og Esbjerg i Danmark?

Merk at vi ikke sier et vondt ord om den formidable satsingen Bulk har gjort innen datasentre og fiberforbindelser, ei heller at Telia Carrier skaffer seg en ny forbindelse ut av landet, til glede for egne og andre operatørers kunder. En del av avtalen er at de skal tilby kapasitet på sin fiberforbindelse til de som trenger det i sju år.

Flere fiberforbindelser ut av landet ser det ikke ut som vi fikk ved hjelp av de 100 millioner kronene som ble satt av etter nær fire års vandring rundt om i det politisk-byråkratiske systemet i Norge og EU. Ikke foreløpig i alle fall.

Mye vann og fiber i havet

På den annen side er det ikke bare vann som har rent ut i havet siden oppmerksomheten rundt mer sjøfiber og datasentre startet et stykke inn i det forrige tiåret. Det har også blitt bygd og planlagt en rekke fiberforbindelser, der Bulk Infrastructures Havsil er en av dem.

Vi har tidligere omtalt at en gruppe selskaper ledet av Altibox Carrier vil investere i en nordeuropeisk fiberring, fra sørvestlandet via England og Danmark til Sør-Norge. Tirsdag denne uka kunngjorde de at de starter kartlegging av ruta for en del av denne ringen, fra Stavanger til Newcastle, med skipet MV Fugro Galaxy. Dette prosjektet er også kalt Englandskabelen eller NO-UK.

Også det Eidsiva-ledede prosjektet Celtic Norse, fra Trøndelag til Irland, har jobbet jevnt og trutt i perioden, og hadde utvilsomt håpet på å få støtte, særlig fordi de har en helt annen rute ut i verden og bidrar med tilknytning lenger nord enn de andre prosjektene. Ifølge prosjektleder Erling Aronsveen jobber de videre for å realisere prosjektet, uavhengig av statlig støtte.

Hva med resten av pengene?

Hva skal så skje med de resterende 71 millioner kronene i statsstøtte som ikke er tildelt? Det blir ikke mer sjøfiber og robusthet i utenlandsforbindelsene – som var formålet med bevilgningen – av å putte dem inn i statskassa igjen. Pengene kan heller brukes til å støtte ett eller flere av sjøfiberprosjektene.

Hvordan det skal formes kriterier som ikke diskriminerer eksisterende aktører, og ikke snubler i EUs aversjon mot statsstøtte, er heldigvis ikke min oppgave. Kanskje kan pengene brukes av statlige organer for å kjøpe seg alternative føringsveier og øke robustheten til offentlige tjenester?