Vi vil lagre data i Norge – men sier nei til datasentre …

Datasentre etterspør nå mer kraft enn noen annen næring i Norge. Tallene har naturlig nok satt fart i debatten om hvor mange datasentre Norge trenger. De utgjør omtrent halvparten av alle søknader om nettilknytning til Statnett og NVE. Kraft og nettkapasitet er begrensede ressurser.

Likevel, hvis vi her i landet skal lykkes med kunstig intelligens, skytjenester og digitalisering, trenger vi flere datasentre. Samtidig er ikke alle prosjekter like, eller like godt egnet overalt.

Derfor må debatten handle mindre om antall vi bygger og mer om hvordan vi utvikler sikre, energieffektive datasentre som skaper verdi for samfunnet.

Skepsis størst i distriktene

En ny landsrepresentativ undersøkelse fra Respons Analyse viser at datasenternæringen har en betydelig tillitsutfordring. Kun 16 prosent tror etableringene skaper reell lokal verdiskaping, mens en fjerdedel mener det er riktig å satse på datasentre i Norge. Skepsisen er størst i distriktene, hvor mange av anleggene planlegges.

Når lokalsamfunn stiller arealer og nettkapasitet til disposisjon, må det være tydelig hva de får tilbake. Det kan være arbeidsplasser, skatteinntekter, oppdrag til lokale leverandører, kompetanseutvikling eller utnyttelse av overskuddsvarme.

Heldigvis har mange etablerte datasentre gitt betydelige ringvirkninger lokalt, både under utbyggingen og i den videre driften. Menon Economics har dokumentert verdiskaping, sysselsetting og leverandøreffekter fra flere norske datasenteretableringer, blant annet Green Mountains anlegg i Enebakk.

Det interessante er at analysene viser betydelige variasjoner av de lokale ringvirkningene mellom ulike typer anlegg og lokasjoner.

Som med alle andre industriprosjekter er det store forskjeller, også for datasentre. Hva de gir tilbake må defineres for hvert prosjekt. Men det finnes altså store muligheter, så lenge riktige forventninger stilles i forkant.

Paradokset

Undersøkelsen fra Respons Analyse viser også et interessant paradoks: Mens mange er skeptiske til datasentersatsingen, mener likevel den store majoriteten at norske data bør lagres og behandles i Norge.

Vi ønsker altså kontroll over våre egne data, men er skeptiske til infrastrukturen som skal gjøre det mulig.

Utfordringen med det er at kunstig intelligens og skytjenester ikke eksisterer i en vektløs «sky». Tjenestene krever fysiske servere, strøm, kjøling, sikre forbindelser og bygninger. Skal norske helseopplysninger, industridata, offentlige tjenester og annen kritisk informasjon lagres og behandles i Norge, trenger vi også datasentre i Norge.

Og dette krever kraft.

En del av skepsisen til ny industri er knyttet til nettopp krafttilgangen, og det er forståelig. Ifølge Respons’ undersøkelse, tror kun én tredjedel av oss at strømnettet er godt rustet for fremtidig vekst i forbruket. Samtidig mener to tredjedeler av nordmenn at myndighetene ikke gjør nok for opprustningen.

Det er krevende å skape støtte til nye kraftkrevende etableringer når store deler av befolkningen er usikre på om strømnettet tåler veksten.

NHO-sjef Ole Erik Almlid beskrev det godt under en debatt:

«Dette er et europeisk spørsmål og et sikkerhetspolitisk spørsmål. Det er spørsmål om hvilke nasjoner som skal eie disse verdikjedene, og vi bør gjøre det.»

Hvis Norge og Europa ikke får bukt med holdninger om at ingenting nytt skal bygges, forsvinner likevel ikke etterspørselen for kunstig intelligens eller behovet for skytjenester og digitale samfunnsfunksjoner. Dataene og investeringene flyttes bare til et land som er mer villig til å bli med på reisen.

Oppfordring til bransjen

Dette handler derfor om mer enn lagringsplass. Det handler om beredskap, sikkerhet og hvem som kontrollerer den digitale infrastrukturen samfunnet blir stadig mer avhengig av.

Utviklingen bør derfor handle om kvalitet, samfunnsnytte og best mulig bruk av kraften, ikke bare om antall prosjekter.

Befolkningens skepsis er ikke nødvendigvis et argument mot datasentre. Den er et tydelig krav til bransjen om å utvikle bedre prosjekter og vise hva samfunnet får igjen.