Rolf Skår: – Yngvar Lundh er den meste sentrale personen i norsk IT noen gang

Ifølge Norsk Data-gründer Rolf Skår er Yngvar Lundh (85) den mest sentrale personen i norsk IT, noensinne (se ramme). Lundh har skrevet en artikkel om hvordan det hele begynte, og historien om hvordan han organiserte den såkalte Siffergruppen ved Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) – som står svært sentralt i norsk IT-historie.

Yngvar Lundh har gitt oss tillatelse til å publisere artikkelen i sin helhet. Den vil bli presentert i tre deler her på digi.no. Dette er et unikt innblikk i norsk IT-historie, og med flere bilder som tidligere ikke er publisert.

– Redaksjonen

Vi overlater ordet til Yngvar Lundh:

Sifferteknikk – senere kalt digitalteknikk – i Norge

Slik begynte det. Siste år ved NTH.

På biblioteket fant jeg noe fascinerende stoff om de såkalte «elektroniske hjerner», og fikk, etter en del hindringer en hovedoppgave, eller diplomoppgave som det het i 1956. Ingen på NTH visste noe om elektroniske hjerner, så ingen kunne gi meg en oppgave der, fikk jeg beskjed om.

Da jeg sommeren 1956 var innom «Sentralinstitutt for Industriell forskning» – SI – på Blindern for å se på noe de kalte Nusse ble jeg skuffet. Jeg fikk bare flåsete og nedlatende svar da jeg spurte om noe. Og da jeg gikk rundt og så på «vidunderet» på baksiden bestemte jeg meg – kanskje litt i overkant selvbevisst (!) for at Blindern ikke var stedet for meg for å lære mer om elektronikk. Jeg hadde drevet svært aktivt som radioamatør og bygget elektronikk både i gymnasietiden og i studietiden. Heldigvis hørte forsker Karl Holberg ved Forsvarets forskningsinstitutt – FFI på Kjeller om mitt ønske. Han formulerte en oppgave og tilbød meg å få utføre den på Kjeller. FFI ville stille laboratorieplass med mer til disposisjon.

Jeg gjorde oppgaven på Kjeller høsten 1956 og ble deretter på FFI i 28 år. Først fikk jeg lov til å avtjene mine resterende seks måneder av militærtjenesten der. Videre fikk jeg ganske frie hender til å studere nærmere hva som i mer høytidelige sammenhenger ble kalt matematikkmaskiner. «Digital techniques» oversatte jeg til sifferteknikk. Slikt sifferteknisk utstyr bestod typisk av et stort antall elektronrør. Et dominerende problem var at rørene hadde begrenset levetid. Jeg leste blant annet om maskiner i bruk i det amerikanske forsvar. De kunne ha opptil 50 000 rør. Disse ble igjen fullt duplisert og teknikken handlet mye om hvordan utskiftningen skulle gjøres med minst mulig driftsstans.

Nye, mer pålitelige komponenter?

I de neste måneder fikk jeg anledning til å studere teknikken og dens muligheter. Særlig konsentrerte jeg meg om mulige andre fenomener som kunne tenkes å erstatte vakuumrørene og gi bedre pålitelighet. Særlig fikk jeg interesse for en del innovative magnetiske komponenter.

Jeg så også på de såkalte transistorer, en eksotisk oppfinnelse fra 1947. Mange problemer viste at det måtte være langt igjen til at transistorer kunne konkurrere. Det ble snart klart for meg at mange laboratorier i USA arbeidet aktivt med slike spørsmål. Jeg søkte og fikk et stipendium til University of Pennsylvania i Philadelphia. Etter råd fra Holberg avsto jeg allikevel fra det og søkte i stedet et forskerstipend til Massachusetts Institute of Technology – MIT.

Jeg fikk det og begynte som gjesteforsker der fra høsten 1958. Der hadde de nettopp bygget en datamaskin basert på transistorer. Prototypen TX-0, og en større utgave kalt TX-2 var også under utprøvning for militære formål. TX-0 ble tilgjengelig for meg på nesten full tid i laboratoriet på MIT. Jeg lærte meg å programmere den og studerte kretsteknikken i stor detalj. Etter et år søkte og fikk jeg et reisestipendium for å besøke andre laboratorier i USA. I løpet av sommeren gjorde jeg en rundreise og fikk verdifulle inntrykk av aktivitetene og resultatene innen sifferteknikk i sin alminnelighet. Da jeg skulle reise hjem fikk jeg en jobb ved MIT som prosjektleder for å fullføre utviklingen av en «pulsed analog computer». Jeg fikk jobben med garanti ut året 1959, men allerede før jeg hadde begynt det arbeidet mistet prosjektet finansieringen. For meg viste det seg bare å føre til en fordel. Jeg fikk fortsette mine studier av sifferteknikk i sin alminnelighet, nå med et bedre utgangspunkt.

(Artikkelen fortsetter under)

I denne perioden ble det klart for meg at sifferteknikk hadde et meget stort potensiale. Jeg ble riktignok advart av en ledende mann i forskningsrådets styre mot å satse på matematikkmaskiner, i det «de som kan dette» har funnet at matematikkmaskinene har så stor kapasitet at én maskin vil dekke Europas behov. Jeg kunne allikevel ikke fri meg fra idéer om at de måtte kunne brukes til mye nytt også. Jeg mente for eksempel at en dag ville man kunne benytte siffermaskiner til å styre industrielle prosesser.

Jeg møtte også en entusiast ved navn Ken Olsen (som fortalte at hans familie kom fra Fredrikstad). Han hadde vært med på utviklingen av TX-0 og hadde nå startet firma som han kalte Digital Equipment Corporation, DEC. Han hadde utviklet en maskin han kalte Programmed Data Processor 1 – PDP-1 – som han viste på en meget beskjeden utstilling i Boston.

(Artikkelen fortsetter under)

Jeg ble mer og mer overbevist om at vi burde satse på sifferteknikk i Norge også, og fablet om hvordan det skulle gjøres. Like før jeg dro på min rundreise i USA sommeren 1959 kom Karl Holberg innom og vi spiste middag sammen. Det viste seg at han hadde like stor tro på mulighetene som jeg, og han ga meg godt håp om støtte.

FFI satser på sifferteknikk

Da jeg var hjemme igjen ved nyttår 1960 var Holberg, nå forskningssjef i full sving med diverse prosjekter. Ett av dem gjaldt eksperimenter med å filtrere svake signaler, som var omgitt av overveldende støy, og gjenvinne signalene i tid og rom. To forskere, Finn Bryn og Helge Ekre hadde utviklet teorier om hvordan signaler kunne omformes til en enkel sifferteknisk form og for hvordan de kunne behandles. Men de trengte å finne en måte å gjøre det på i praksis. Å behandle de aktuelle filterfunksjonene matematisk i sanntid var hinsides mulighetene med noen kjent maskin. Etter noe diskusjon fant jeg på en metode for å behandle signalene, og skisserte hvordan en spesialisert maskin kunne bygges. Holberg og flere forskere ved FFIs avdeling i Horten var interessert i å prøve idéene, og sammen laget vi en teknisk og økonomisk plan.

(Artikkelen fortsetter under)

Jeg satte i gang med detaljplanlegging. Det ble snart klart at det ble endel kretsteknisk utvikling. Jeg var fast bestemt på at vi kunne bygge en siffermaskin basert på transistorer. En rekke lovende transistorer var nå på markedet.

Flere nyutdannede fra NTH hadde fattet interesse for sifferteknikk og jeg var så heldig å få noen entusiastiske medarbeidere. Ledende blant disse var Lars Monrad Krohn og Per Bjørge. Det ble et meget intenst år med utvikling og oppbygning av maskinen, som vi kalte Lydia. Det ble et veldig inspirerende samarbeide i en gruppe på en håndfull entusiaster som kalte seg Siffergruppen.

Vi var vel seks-åtte mann etter hvert. Vi utfylte hverandre på mange måter slik at hver mann fikk ansvar for ting han hadde særlige evner og lyst til. Alle hadde lest det de kunne komme over av aktuelle tidsskriftartikler om muligheter og problemer. Vi utviklet et sett av siffertekniske moduler som kunne kobles sammen som en form for byggesett. Det ble vel fem-seks forskjellige moduler. De ble bygget som trykte kort i format som vi standardiserte. Vi var svært bevisste på pålitelighet og hvilke ting vi fant i litteraturen som skulle gjøre kretsmodulene driftssikre og praktiske. Det ble ganske mange kort som måtte bygges, ja mange hundre. Til slutt fylte de fire store, mannshøye skap. For å produsere dem leide vi inn en erfaren «loddedame» fra David Andersens Radiofabrikk til å montere kortene. En slik oppbygning av elektronikk på trykte kort representerte mange nye aspekter den gangen. Alt ble svært grundig gjennomdiskutert før vi bestemte oss for hva vi definerte som vår standard. Spesielt nevner jeg Lars Monrad-Krohns innsats når det gjaldt pålitelige mekaniske løsninger for elektriske kontakter. Likeledes Per Bjørges konsekvente og presise «worst case design» av de transistoriserte logiske kretsene. Vi etablerte et godt samarbeide med firmaet Tore Seem i Asker til å lage noen «skuffer» til å bygge sammen systemet. Oppbygningen av den eksperimentelle maskinen ble en stor suksess. Den fungerte som forutsatt og virket i flere år uten feil. Maskinen var altså en spesialisert siffermaskin, fast programmert til en funksjon, som ingen programmerbar maskin hadde kapasitet til den gang.

En virkelig programmerbar maskin

Året etter kom vår store mulighet. Det skyldtes igjen Holberg på det administrative plan. Han hadde nå en ledende rolle i prosjekt Penguin. De hadde behov for analyse av telemetrerte data fra raketter. Det var en mengde data som ble registrert på magnetbånd i løpet av noen sekunder. I ettertid skulle de dataene sorteres og analyseres. Det ble bestemt at en datamaskin trengtes til det. For eksempel kunne en av firmaet DECs PDP-maskiner kjøpes. I stedet tok FFI sjansen på å godta mine ord, støttet av Holberg for at vi kunne utvikle en programmerbar dataprosessor som kunne gjøre jobben. Vi var enige om at det ville koste det samme og at vi kunne få den ferdig tidsnok. Og vi ville sitte igjen med en unik kunnskap og erfaring av stor verdi. Så vi hadde et nytt prosjekt. I ettertid vil jeg si at målsetningen egentlig var ganske frekk: ‘Bygg en programmerbar maskin så hurtig som mulig’. I private samtaler kunne Karl Holberg omtale finansieringen spøkefullt som noe han hadde stjålet fra Penguin-prosjektet. Resultatet ble i hvertfall at vi bygget en programmerbar maskin innenfor de penger og den tidsramme vi hadde blitt enige om. Jeg kalte den SAM, for Simulator for Automatisk Maskineri.

Les del 2 her: Slik bygget de norske IT-pioneerene en av 60-tallets mest avanserte datamaskiner »

Dette er en smakebit på Digi Ekstra. Du kan bestille et gratis og uforpliktende prøveabonnement her

Sjekk flere Digi Ekstra-saker på vår samleside »