Historien om den blinkende markøren

Vi har alle sett den, og mange av oss har nytte av den hver eneste dag – den blinkende markøren som forteller oss hvor innsettingspunktet befinner seg – der hvor teksten havner, dersom vi skriver noe på tastaturet – eventuelt hvor tegn blir slettet eller endret, dersom det er det vi ønsker å gjøre.

I stort sett all vanlig programvare hvor vi skriver tekst, inkludert kodeverktøy, regneark og webbaserte skjemaer, er det en markør som blinker.

Forhistorien

Historien om den blinkende markøren starter på mange måter ved at førtrykk av publikasjoner, inkludert tekstbehandling, layout og typografi, så smått begynte å bli utført på datamaskiner.

Ifølge nettstedet Inverse ble for eksempel en skoleutgave av ikoniske Oxford English Dictionary satt på denne måten på 1960-tallet. Hovedfordelen med å bruke en datamaskin til dette arbeidet, var at det var mulig å lagre satsen, slik at den kunne gjenbrukes ved nye opplag.

Andre ting ble derimot vanskeligere, som for eksempel å sette inn, slette eller flytte på tekstblokker. Blant det som gjorde dette vanskelig, var at man ikke kunne se innsettingspunket skikkelig. Skjermene hadde lav oppløsning og viste ofte et mer eller mindre uskarpt bilde av et hav med grønne tegn på svart bakgrunn.

Et lite kjent opphav

Amerikanske Charles Alan Kiesling jobbet i mange år i selskapet Sperry Rand, et selskap som i dag delvis lever videre i Unisys. Der jobbet han blant annet med å utvikle logiske kretser for skjermsystemer, og fikk godkjent i alle fall ett grunnleggende patent, «Logical expansion circuitry for display systems», av noen omtalt som «Graphical Computer Video Card», altså grafikkort.

I forbindelse med dette arbeidet søkte Kiesling i 1967 om et patent på en oppfinnelse med tittelen «Blinking cursor for crt display». Dette ble innvilget i 1970. I patentet skriver han at selv om de fleste systemer på denne tiden hadde en markør for innsettingspunktet, så fungerte den dårlig dersom den ble posisjonert over et tegn som allerede var gjengitt på skjermen. Og jo flere tegn som ble vist på skjermen, desto vanskeligere var det å finne markøren, som stort sett var gjengitt som en vertikal eller horisontal strek, noen ganger begge deler, eller et lyst punkt.

Oppfinnelsen til Kiesling var å la tegnsymbolet og markørsymbolet alternere med en takt som er fremtredende for menneskeøyet. Ifølge sønnen skal han også ha skrevet kildekode som implementerte oppfinnelsen.

Prioritert framfor små bokstaver

Hvilket datasystem som faktisk tok i bruk den blinkende markøren aller først, er uklart. Men ifølge Inverse var Apple II, som ble lansert i 1977, den første allment tilgjengelige datamaskinen som var utstyrt med blinkende markør.

Apple-veteranen Andy Hertzfeld forteller til nettstedet at blinkende markøren ble implementert på bekostning av støtten for små bokstaver. Det var ikke mulig å støtte begge deler med den begrensede mengden av ROM (Read Only Memory) som fantes i datamaskinen.

I Apple II var blinkingen, som også kunne gjelde markøren, maskinvarebasert. I senere maskiner, som Apple Lisa og Macintosh, var blinkingen i større grad programvarebasert.

Hertzfeld forteller dog at han allerede som student tidlig på 1970-tallet opplevde den blinkende markøren på en dataterminal ved colleget han studerte ved.

Ifølge Charles A. Kiesling Jr, sønnen til oppfinneren, skal faren hans ikke ha vært fornøyd med at Apple hadde tatt i bruk oppfinnelsen hans. Han skal dog ha latt arbeidsgiveren ta seg av dette.