Historien om norsk kabel-TV

Det var ikke TV som var de første kabelnettene i Norge. Det hele begynte med radio på 1950-tallet. Det var smartere at en blokk hadde én antenne i stedet for at taket så ut som et piggsvin av antenner.

Men det var utover 1960-tallet at det virkelig begynte å ta av. Ikke bare for å redusere antallet antenner, men for å utvide TV-tilbudet. Både NRK og SVT begynte sendinger i 1960 og dobbelt så mange kanaler virket forlokkende. I Oslo kunne man noen høytliggende steder ta inn sendingene fra Sverige, og det gjorde at mange andre også ville ha svensk TV. Derfor ble ikke ordet kabel-TV brukt noe særlig i starten. Det var svenskeantenne man snakket om.

Flere selskaper ble etablert for å betjene det store markedet for svensk TV med signaler i god kvalitet. Det største var Odd Rygh som ble etablert allerede i 1961, som konsentrerte seg om Oslo vest og Janco Electronic A/S, som ble etablert 1. februar 1969 for å ta seg av markedet i Oslo øst. Janco-grunnleggerne hadde samme fornavn, Jan. Det var Jan Andreassen og Jan Erik Mortensen, derav navnet Jan & Co. Firmaet ble etablert for å drive med antenne-installasjoner, og bare det. De startet sin virksomhet på Oppsal og i begynnelsen installerte de små fellesanlegg. Våren 1969 fikk de halt i land sin første store kontrakt. Det var med Hauketo og Prinsdal Vel.

I starten hadde Odd Rygh en stor antenne, eller rettere sagt fire antenner på hver 17 elementer, på taket av en blokk på toppen av Uelandsgate. Ikke langt fra Ullevål sykehus. Dette var god gammel analogteknologi og det var veldig viktig å håndtere frekvensene riktig for å unngå å forstyrre signalet. Kablene ble klippet og tilpasset i lengde slik at de ikke kom i motfase av frekvensen de skulle motta. De måtte være helt like og lengden måtte gå opp i bølgelengden.

Det fungerte godt å ta imot signaler fra den 320 meter høye Sunne-masten like over svenskegrensen, men så brakk den i en storm den 27. desember 1979. Etter et langt bortfall av signaler kom den på lufta igjen, men da var den 70 meter kortere. Det gjorde mottaksforholdene mye dårligere og interessen for kabel-TV økte. Både Odd Rygh og Janco måtte hente signaler fra lenger oppe i åsene rundt Oslo og føre dem i kabel ned i byen. Janco var først på pletten med gode signaler fra sin nye hovedantenne på Grefsenkollen med god sikt til Sverige. Odd Rygh kom like etter. De fikk lagt en ny kabel fra Holmenkollen langs Holmenkollbanen. Der fikk de satt opp antenner i huset til en eldre dame og hentet signaler av god nok kvalitet. Den sto der helt til signalene formidlet over satellitt overtok.

SVT2

I 1970 startet Sveriges Televisjon opp nok en kanal; SVT2. Da måtte utstyret byttes ut for nå skulle det bli plass til nok en kanal i kabelen. De gamle to-kanals forsterkerne måtte vike plassen for trekanals radiorør-forsterkere.

Etter noen år prøvde Odd Rygh å ta imot dansk TV også. De rigget opp en svær antenne i Holmenkollåsen, men det var ikke lett å få inn signalene. Senderen var for langt borte og de høyfrekvente signalene ble forstyrret både av atmosfæriske forhold og av norske TV-sendere. Folk hev seg på telefonen og klaget på kvaliteten når forstyrrelsene ble for store og etter noen uker forsvant tilbudet. Dansk TV kom ikke tilbake før vi fikk levert signalene over satellitt.

Det var ikke alltid lett å skille ut de ønskede signalene for TV-teknikerne. Dette med analogteknologi på sitt mest avanserte den gangen. Når man tok imot SVT1 fra Sunne-senderen lå den i kanal 7. NRK sendte i kanal 6. Det betød at lyden fra den sterke norske senderen lå tett inntil de svake signalene i kanal 7. Da gjaldt det å ha gode filtre.

Jakten på borettslagene

Helt fra starten var borettslagene selve ostebiten for de som leverte kabel-TV. Fikk man kontrakt med et stort borettslag var lønnsomheten sikret. En kabel kunne koble til titalls og hundretalls boliger. Slik er det delvis ennå, men etter hvert har også privathus blitt koblet til.

På kryss og tvers

I starten var det ingen regler for hvor man trakk kablene. De gikk bokstavelig talt på kryss og tvers, langs gjerder, under plener, i bekker og i trær. Resultatet var en veldig sårbar infrastruktur. Et feil spadestikk kunne fjerne TV-tilbudet til et stort nabolag. Etter hvert fikk man avtaler med Televerket om å bruke deres stolper til kabelfremføring. På slutten av 1970-tallet og i begynnelsen av 80-tallet ble regelverket stammet til. I Oslo ville kommunen ha kablene i bakken. Det økte kostnadene til framføring betraktelig.

Sky Channel

I 1982 kom verden for alvor inn i de første norske stuene. Da startet Sky One opp og ble tatt ned på en svær parabolantenne som ble satt opp på Volvat-bygget i Oslo. Kanalen ble etablert på OTS-2 satellitten. Den hadde ESA skutt opp for å eksperimentere med direktesendt fjernsyn fra geostasjonær bane i Orbital Test Satellite-programmet. Over natta ble den engelske diskjockeyen Pat Sharp særdeles populær hos alle ungdommer med kabel-TV i boligen.

Sky One, eller Sky Channel, som folk kalte kanalen, ble starten på en kraftig vekst av tilbudet av kanaler i norsk kabel-TV. Samtidig gjorde TV-kanaler fra satellitt at man ikke lenger trengte å ligge inntil Sverige for å få glede av kabel-TV. Det bidro til at utbyggingen tok av i andre norske byer også.

Kjøp og salg

Etter hvert ble kabel-TV en svært interessant investering. Det var et tidlig eksempel på det man i dag kaller recurring revenue, det vil si at man abonnerer på en tjeneste og betaler månedlig for det man får. Sikre inntekter år inn og år ut, altså. Samtidig var det få konkurrenter, for når en bygget ut et område var det lite å hente for andre. Det var stor interesse for å investere i kabel-TV. På det meste hadde bransjeorganisasjonen Norges kabel-TV Forbund (Kabel Norge i dag), cirka 120 medlemmer. Heldigvis har det skjedd en betydelig konsolidering og nå er det rundt 15 selskaper igjen med Telia, Telenor og Altibox som de største.

Mot slutten av 1980-tallet ble noe av innholdet kodet, slik at man kunne ha noen kanaler i en grunnpakke og legge andre bak dekoder i en betalingsmur. Det var i starten et svar til etableringen av TV3 samt MTV og Eurosport, som forlangte betaling for at innholdet deres ble formidlet i kabelnettene. Det å ta betaling utenom den såkalte svenskeavgiften og et servicegebyr hadde ikke vært vanlig til da, men det ble det mer og mer av etter dette og koding var en måte å flytte kostnadene over på de som ville abonnere.

På slutten av 1990-tallet så det ut som om satellitt-TV ville kunne konkurrere ut kabel-TV. Nye satellitter med mye sterkere sendere gjorde det mulig å ta ned et veldig stort antall kanaler med små antenner. De var også først ute med å sende signalene digitalt. Tilbudet vokste raskt og Telenor og Viasat konkurrerte. Det som fremfor noe gjorde at de ikke fikk den veksten mange trodde, var at de ikke kunne levere internett. Det ble etter hvert det aller viktigste tilbudet i kabelen. I dag har Viasat og Telenors Canal Digital Satellitt slått seg sammen i selskapet Allente.

Exit PVR

Lenge var PVR-boksen, der brukerne kunne ta opp programmene på en harddisk, svært populær. Getbox ble nærmest et vedtatt substantiv. Den er også blitt endret av teknologi. Altibox startet ved å kunne gjøre opptakene i nettverket. Det var mye mer rasjonalt. Det man «tar opp» blir bare til en digital adresse som peker på programmet som ligger på en server i nettet og kan spilles herfra. Den nye boksen fra Telia (Get) virker på samme måte både på fiber og koaks. Det betyr at TV-signalene i mye større grad formidles over IP.

En utvikling som har pågått lenge er filmutleie. Følgelig er videobutikkene borte. Alle de store leier ut film, men det gjør også internasjonale aktører, som også er en del av det nye tilbudet. På toppen av det kommer alle strømmekanalene.

Mye mer enn TV

Kabelen inn i boligen er blitt mye mer enn en måte å få mange TV-kanaler på. Den første versjonen av standardisert teknologi som gav oss internett over koaksialkabel var den såkalte Docsis-standarden – data over cable service interface specification – som kom i 1997. Det var en måte å gi kabel-TV-kundene internett med rimelig god hastighet den gangen. For rundt 20 år siden snakket man også om «triple play» i kabelen. Det skulle gi abonnentene IP-basert fasttelefoni over det vi nå kaller kobbernettet. Som leverandører av TV, internett og telefon så man for seg veldig store inntekter. Det har det også blitt, men satsingen på telefon falt sammen da mobilen overtok. Folk ville ikke ha fasttelefon, verken over parkabler eller koaks.

Det å kalle kabelen som kommer inn i boligen for kabel-TV er kanskje litt for snevert i dag. For det første er det ikke alltid at dette er en koaksialkabel. Svært ofte er det en fiberkabel, og det er den utbyggerne satser på. Antallet kanaler man kan få inn er nå langt over 100, men dette handler også om mye mer. Koaksialkabelens dager som forbindelse fra sentralen og helt ut til forbrukeren er historie. I dag snakker man om hybride fibernett (HFC = Hybrid Fiber Coax). Signalet går på fiber fra sentralen til boligområdet. Deretter går det på koaks det siste stykket.

Mer trådløst i fremtiden

På snart 50 år har kabel-TV utviklet seg fra å utvide TV-tilbudet vi kunne ta inn med en ekstra kanal, til å bli den viktigste digitale infrastrukturen i norske boliger. Både for underholdning, jobb, undervisning og mye mer. Aldri har vi vært villige til å punge ut mer for tilbudet vi får. Men det er ikke sikkert at vi trenger en kablet forbindelse i fremtiden. Med økt kapasitet i mobilnettene, spesielt med 5G, kan det være nok å ha det som kalles fast trådløst bredbånd (FWA = Fixed Wireless Access). Det er mye billigere å bygge ut et område trådløst enn med kabelteknologi, spesielt der bebyggelsen er spredt.

(Kilder: Bjørn Thorvaldsen. Eier av Odd Rygh Satellitt-TV AS gjennom mange tiår. Og innholdssjef i Telia Norge og Styreleder i Kabel Norge, Dag Arne Haug.)