Reagerer på falske stillinger i markedet – krever ny bransjestandard

Som svar på det han kaller tidvis «ruskete» praksis blant hodejegere, starter Martin Nordby eget rekrutteringsselskap, fortalte Digi nylig.

Nordby mener mange i bransjen mangler forståelse for cybersikkerhet og dermed ikke klarer å rekruttere rett kompetanse.

Han røper også at flere firmaer, særlig britiske, driver med en spesiell praksis når de skal tiltrekke seg talenter.

– Noen av selskapene bruker et triks jeg kaller CV-proxying. De legger ut en stillingsannonse og skriver at de utlyser stillingen på vegne av en kunde, uten å skrive kundenavn. Så mottar de CV-er og videresender informasjon om kandidatene til en bedrift som en introduksjon, forteller han.

Problematisk

Problemet er bare at annonsen de legger ut, ikke er avtalt. Visse hodejegere gjør dette likevel, ifølge Nordby, fordi de får betalt for å hente inn etterspurt kompetanse til et firma.

– Om kunden ender med å ansette personen, får hodejegerne betalt fullt honorar. De lyser ut en form for annonsering for å skaffe seg CV-er, og så presenterer de CV-ene for firmaene som om de har funnet kandidatene via søk. Det er en litt uryddig måte å gjøre det på, mener han.

Nordby, som har vært rekrutteringsleder i et større firma, har selv opplevd å bli presentert kandidater via slik CV-videresending. Han mener praksisen er problematisk hvis hodejegerne egentlig er hyret inn for å finne de talentene som ikke har tenkt å søke på jobber.

– For å få fart på maskineriet, koker noen byråer rett og slett opp en stilling. Men det er ufint når oppdraget egentlig går ut på noe annet. Det finnes gode grunner til å annonsere gjennom et rekrutteringsselskap, men det å annonsere ledige stillinger kan firmaene fint klare selv også.

Direkte uetisk

Frode Hübertz Haaland, førsteamanuensis i organisasjon og ledelse ved Høgskolen i Østfold, har blant annet skrevet boka Å knytte bånd om rekruttering, utvelgelse og innfasing av nyansatte.

Han kjenner til at visse firmaer lyser ut fiktive stillinger for å få kontakt med kandidater – og så gjøre CV-proxying eller CV-videresending.

– Det er en av de tingene noen driver med, men som de ikke snakker så høyt om, sier han og legger til at han virkelig ikke har sansen for praksisen.

– Det er direkte uetisk å forsøke å selge noe du faktisk ikke har, å lyse ut en stilling som ikke finnes.

Haaland mener at praksisen kan fortsette fordi hodejeger-firmaer er godt kjent med etterspørselen etter visse typer kompetanse og dermed vet at de kan selge inn en god fagperson og få betalt om de finner rett kandidat.

– Noen mener det er greit siden de skaffer folk jobb og bedrifter arbeidskraft. Men det er noe helt annet å rekruttere til en stilling enn å late som du har en stilling å selge, gjentar han.

Krever ny bransjestandard

Haaland tror noe av problemet ligger i at det verken finnes en felles organisasjon for rekrutteringsbransjen eller et organ som sanksjonerer uetisk praksis.

– Det er ingen steder å klage om en rekrutterer har gjort noe galt, så de kan nesten gjøre hva de vil. Inntil noen internt i bransjen kritiserer hverandre for uetisk praksis, vil dette komme til å fortsette, spår han.

Haaland mener imidlertid det burde være en form for bransjekontroll og en felles standard for hvordan etisk rekruttering bør gjøres.

– Det finnes én standard for rekruttering, Veritas-standarden, med multiple choice-prøve etter et dagskurs. Men det er lavere krav enn det guttungen må ha for å ta mopedlappen. Det gjør at alle kan kalle seg rekrutterere, alt fra de uten utdanning til de som har gått livets harde skole, sukker han.

– Med en felles bransjestandard ville man luket ut noen av de verste og mest useriøse aktørene.

Tror det vil komme

Even Bolstad, som er daglig leder i HR Norge, har også hørt om praksisen med å lyse ut stillinger for å kunne videresende CV-ene til kunder.

– Noen rekrutteringsfirmaer gjør det for å bygge eget brand og generere kontakter. Men det er umulig å vite i hvor stort omfang dette gjøres, sier han til Digi.

Bolstad er enig med Haaland i at det burde være noen allment anerkjente, etiske standarder for rekrutteringsbransjen i Norge.

– Jeg tror en selvregulerende standard, og et organ med sanksjonsmuligheter innad i bransjen, kunne ha vært hensiktsmessig, sier han.

Bolstad viser til at det er blitt flere sertifiseringsstandarder både globalt og i Europa, og han håper det vil inspirere til en etisk standard for rekruttering også i Norge.

– Spørsmålet er bare hvem som bør være ansvarlig for å forvalte reglene, men også for sanksjonering, sier han og legger til:

– Jeg tror det beste er om bransjen selv finner sammen og etablerer noe, for eksempel slik pressen har gjort med «Vær varsom-plakaten» og Pressens faglige utvalg. Vi i HR Norge kan helt sikkert støtte bransjen i arbeidet, om ønskelig.