Akson: Hva nå?

Regjeringens forslag om å bevilge 280 millioner kroner til videre konkretisering av Akson-prosjektet, møter motstand på Stortinget. FrP vil sløyfe hele bevilgningen, og AP vil kutte den med 100 millioner. Begge vil også utsette hele prosjektet. Hva resultatet blir, får vi vite i desember. Men med dette gis det et signal om at Akson-prosjektet i sin nåværende form, henger i en tynn, politisk tråd.

Samtidig har Oslo kommune nå annonsert at de setter i gang Storbylegevakt-prosjektet som et alternativ til Akson. »Vi kan ikke vente lenger på Staten», sier helsebyråd Robert Steen.

Krakelerer Akson? Eller kan en fremdeles tro på en samlet strategi for eHelse i Norge?

Politisk styring vs leverandørstyrt utvikling

På årets EHiN-konferanse ble Akson-prosjektet drøftet i flere sesjoner. Direktør i Direktoratet for e-helse, Christine Bergland, fremholdt at nåværende organisering og styring av helsevesenet, er til hinder for effektiv digitalisering. Det fører til at utviklingen blir leverandørstyrt fremfor å bli politisk styrt, sier hun. Det er jeg helt enig i. Det er kjernen i problemstillingen.

Men den debatten kunne hatt flere innfallsvinkler enn det Direktoratet og helsemyndighetene har lagt opp til. En av dem er å lage scenarier for hvordan fremtidens helsetjeneste kan se ut, hvilke brukerforventninger det skaper og hvordan teknologiske trender går i retning av plattformbaserte helsetjenester. En slik scenarietenkning lå f.eks. til grunn for Navs endrede digitaliseringsstrategi: Veien til fremtidens velferdssamfunn.

Det ville reist spørsmålet om ikke statens rolle var å bygge infrastruktur, mens plattformtjenestene kunne utvikles av markedet i samarbeid med kommunene og spesialisthelsetjenesten. Det ville også ha endret perspektivet fra å se på journalen som en sluttbrukertjeneste, til å se på hvordan datafangst foregår og organiseres i registre, slik professor Bendik Bygstad fremholdt i en av sesjonene.

Viktige aktører som kunne ha bidratt i denne debatten, hadde vært akademia og forskningsmiljøer innen ehelse. Men de har til nå ikke har vært involvert. I stedet har Direktoratet og helsemyndighetene lagt premissene for debatten i form av forslag om ny ehelselov og «felles kommunal pasientjournal», basert på helsepersonells opplevelse av dagens problemer.

Men når utgangspunket er å redusere leverandørenes innflytelse, samtidig som politikernes styring skal økes, synes forslagene billedlig talt å være feil «medisinering»:

Forslaget til ny ehelselov – som nå er trukket tilbake – ville gi staten (gjennom Direktoratet) større påvirkning på valg av digitale løsninger til kommunenes kjernevirksomheter (primærhelsetjenesten), og med påfølgende finansielle forpliktelser for kommunene. Det innebærer redusert politisk styring av kommunens primæroppgave. Konseptet om en «felles kommunal pasientjournal» vil kunne føre til en tilnærmet monopolistisk leverandørsituasjon som gir økt leverandørstyring av helsemarkedet og tjenesteutviklingen. Mange mener derfor at en oppnår det motsatte av det en ønsker.

Debatten om Akson blir derfor ikke en debatt om styringen av helsesektoren, men låses opp til en debatt for og imot Akson som teknologisk konsept. Men også den debatten kommer skjevt ut:

Direktoratets manglende kommunikasjonsstrategi

På EHiN-konferansen uttrykte Wenche P. Dehli, helse- og sosialdirektør i Kristiansand kommune, sin frustrasjon over at kritikerne av Akson bare bidro til undergrave innsikten og forståelsen av hva Akson egentlig er og hvilke behov det skal dekke. «De bare skaper så mye usikkerhet om hva det (Akson) er at det ikke blir penger til noen ting». Christine Bergland på sin side ønsket synspunkter og innvendinger velkommen, men at de måtte basere seg på det fundamentale, nemlig at det skal være «felles løsninger», og at alternativet ikke kan være å «fortsette å utvikle dagens mylder av systemer».

Det finnes neppe noen seriøs kritiker som mener alternativet er å fortsette som før, eller at det ikke er behov for en radikal endring. Det er uheldig å tildele kritikerne motiver om at de egentlig ønsker å undergrave eller sabotere hele opplegget.

Det tilhengerne av Akson tilsynelatende ikke tar innover seg, er at Akson er uklart beskrevet og har ennå mange uavklarte problemstillinger og ubesvarte spørsmå heftet ved seg. En av dem er hva som legges i begrepet «felles løsninger»: Skal det inngås egen kontrakt med hver leverandør for hvert av de syv anvendelsesområdene slik styringsdokumentet sier? Skal alle 18 funksjonsområdene som utgjør en journal, inngå i samme journal selv om behovene i de enkelte kommuner er forskjellig? Skal det være mulighet for lokal tilpasning og påkobling av andre løsninger slik KS vil? Etc.

Det er derfor ikke kritikerne som skaper usikkerhet og uklarhet. Akson-prosjektet er uklart beskrevet i styringsdokumentet. Direktoratet har sviktet i sin kommunikasjonsstrategi på dette området.

Christine Bergland sa at Akson, som teknologisk konsept, bare var ett element i den prosessen som Direktoratet har startet. De øvrige elementer er regelverk, semantikk, finansiering etc., og at Akson-prosjektet heller måtte ses på som et OU (organisasjonsutviklings)-prosjekt fremfor et teknologi-prosjekt. Det har hun rett i. Det viktigste resultatet har da også vært at kommunesektoren for første gang har samlet seg, og utgjør en likeverdig partner i forhold til staten. Det skal Direktoratet for ehelse ha stor ros for å ha bidratt til.

Men det betyr ikke at kommunesektoren er helt enig med seg selv, eller med Direktoratet i ett og alt. Det ser vi av debatten om hva alternativet til Akson er:

Hva er alternativet til Akson?

Tilhengerne av Akson sier at de ikke har sett noe realistisk alternativ. Men det alternativet har vært der lenge: Det er plattformbaserte helsetjenester utviklet gjennom smidig metodikk og hvor en skiller plattform fra data og tjenester. (En instruktiv innføring i dette kan du se på f.eks. Sopra Sterias innlegg på EHiN). Dette er ikke stort annerledes enn hva flere andre offentlige etater i dag tenker. Det er også i tråd med KS sin egen beskrivelse av at «tilnærmingen bør bedre ivareta filosofien fra økosystemer, plattformtenkning og deling av data fremfor ren applikasjonsutvikling».

Det er også slik Oslo kommune tenker med sitt planlagte Storbylegevakt-prosjekt. Refleksjonen bak er at digitalisering er helt sentralt for kjernevirksomheten i en kommune. Samtidig er teknologien i rivende utvikling, og brukerkrav og brukerforventninger vil endres over tid. Det er derfor viktig å få kontroll over den kompetansen som er nødvendig for å styre denne utviklingen. Det er Origo-enheten i kommunen som sammen med fagkompetanse innenfor kjernevirksomheten skal gå inn i en innovativ dialog med markedet om å utvikle disse løsningene. Det gir bedre leverandørstyring, men også bedre og mer effektivt samarbeid med leverandørindustrien, mener kommunen.

En slik alternativ modell bidrar til å oppnå nettopp det Christine Bergland mener er hovedutfordringen, nemlig politisk styring fremfor leverandørstyrt utvikling. Forskjellen er at det er kommunene og ikke staten som står for den styringen. Men det betyr ikke at staten ikke har en avgjørende rolle å spille ved å utvikle, men også finansiere, den nasjonale plattformen og det helhetlige samhandlingskonseptet som gir sømløs deling av data til spesialisthelsetjenesten, Nav og barnevernet. Dette kan gjøres gjennom Norsk Helsenett som på EHiN-konferansen presentere sin visjon om å være nettopp en slik aktør.

Så alternativ tenkning har vært der hele tiden.

Hva nå?

Christine Bergland avsluttet EHiN-konferansen med å si at ett av samfunnsoppdragene Direktoratet har er «å legge til rette for næringslivsutvikling.… Derfor er vi så opptatt av å etablere plattformer og økosystemer. Det er på den måten vi svarer på vårt samfunnsoppdrag».

Det er i samsvar med den alternative tenkningen til Akson. Men mange opplever at retorikken tilpasser seg kritikken uten at kjernekonseptet blir endret.