En kortslutning å gi datasentre skylden for manglende kraft og nett

Debatten om datasentre tok av da NRK presenterte konklusjoner fra Teknologirådets nye rapport om denne nye næringen. Datasentre skaper færre arbeidsplasser enn tradisjonell industri og skviser ut tradisjonell industri i kampen om energi, var to av påstandene.

Ikke rart temperaturen i debatten økte. Problemet var at den nye rapporten ennå ikke var ferdig og publisert. Det var rett og slett en klassisk tjuvstart, der startskuddet ikke hadde gått, men NRK og Teknologirådet løp i fra.

En uke senere ble rapporten endelig tilgjengelig for meningsmotstanderne, men da ble et annet problem tydelig: «Avsløringen» til NRK var bygget på et svært selektivt og mangelfullt tallmateriale.

Resultat: En debatt på feil premisser.

2023 er lenge siden

Teknologirådets rapport snakker hovedsakelig om hva datasenterbransjen er, men lite om hva den er i ferd med å bli.

Tallgrunnlaget er hentet fra Statistisk sentralbyrå (SSB) og brukes til å sammenligne verdiskaping per megawatt time, men det stopper i 2023. Da var tallet 587 kroner per MWh for datasentre og 913 kroner for kraftintensiv industri. Men rapporten selv påpeker noe interessant: Datasentrenes samlede verdiskaping mer enn doblet seg fra 2023 til 2024 og passerte 1,2 milliarder kroner. Per i dag finnes det ikke sammenlignbare 2024-tall per MWh for datasentrene. Altså vet vi ikke hvordan den samme sammenligningen ville sett ut med nyere tall.

Det burde mane til en viss forsiktighet.

Tre år er nemlig lenge i en næring som er midt i en teknologisk eksplosjon. Kunstig intelligens driver frem behov for helt andre typer datasentre, langt større investeringer og stadig mer avansert infrastruktur.

Det betyr ikke at vi ukritisk skal heie på ethvert datasenterprosjekt. Det betyr at vi må være varsomme med å bruke historiske tall til å trekke bastante konklusjoner om en næring i rask endring.

Hva er en arbeidsplass?

Så til arbeidsplassene.

Her blir debatten etter mitt syn underlig. SSB teller direkte ansatte i datasenternæringen, mens Norsk Datasenterindustri også inkluderer innleide, leverandører og ringvirkninger. Dermed får man svært forskjellige tall. SSB oppgir 677 direkte sysselsatte i næringen i 2024. Norsk Datasenterindustris medlemmer rapporterte om lag 4400 årsverk når leverandører og ringvirkninger inkluderes.

Det er legitimt å diskutere hva som bør telles, men da må samme målestokk brukes på alle næringer. For hvordan organiseres egentlig moderne industri?

Equinor hadde i 2025 ifølge deres ringvirkningsrapport, 82.150 årsverk knyttet til virksomheten, men bare 10.470 var fast ansatt i Equinor. 28.552 var hos direkte leverandører og ytterligere 43.130 var indirekte årsverk inkludert konsum.

Ingen vil av den grunn hevde at leverandørindustrien rundt Equinor ikke representerer reelle arbeidsplasser.

Leverandørindustri

For snart to uker siden var jeg på Norwegian Data Center Conference på Fornebu. Nær 500 mennesker fra 270 bedrifter deltok. Mange kom nettopp fra leverandørindustrien.

Norge bygget ikke bare en oljeindustri. Vi bygget etter hvert en enorm leverandørindustri rundt den. Kompetansen ble utviklet fordi markedet eksisterte. Norske selskaper ble verdensledende på teknologi og tjenester de i utgangspunktet ikke hadde.

Det samme kan skje rundt datasentre. Teknologirådets egen rapport peker faktisk på at en norsk leverandørindustri innen spesialiserte løsninger for blant annet kjøling og strømforsyning kan endre bildet – og at fremtidens KI-datasentre vil kreve mer avanserte løsninger.

Men da må det finnes et hjemmemarked å lære i.

Dagen etter konferansen på Fornebu var jeg på industrikonferanse i Bodø. Også der var nær 500 mennesker samlet. På dagsordenen sto manglende nettkapasitet og ny kraft, noe som også var tema på datasenterkonferansen.

Og her er vi ved stridens kjerne: Norge har bygget for lite kraft og nett, og nå oppfører vi oss som om problemet er de nye næringene som ønsker å bruke energi.

Det er en kortslutning.

Teknologirådet beskriver selv at strøm, nett og areal har vært knappe ressurser siden rundt 2020, da kraftutbyggingen bremset og nettet begynte å fylles opp. Samtidig forventes ny etterspørsel etter strøm å vokse kraftig de neste 15 årene, som følge av elektrifisering av industri, transport og sokkelvirksomhet. Jeg må minne om at denne utviklingen har vært varslet over flere år.

Datasentrene skapte ikke denne situasjonen, men er blitt et symbol på den.

Det er forståelig at eksisterende industri er bekymret, og jeg deler bekymringen. Men løsningen på at vi har bygget for lite kraft, kan ikke være at vi bestemmer oss for at nye næringer til enhver tid blir problemet.

Industrimesterskapet

Debatten fremstilles nesten som et norgesmesterskap i verdiskaping per megawatt. Aluminium mot datasentre. Ferrolegeringer mot KI. Arbeidsplass mot arbeidsplass.

Jeg mener det er en avsporing. For hvem har bestemt at Norge bare skal ha én type industri?

Jeg har tidligere skrevet om det jeg kalte et «bunadspoliti» for industrien: Forestillingen om at industri blir mer høyverdig jo mer den ligner industrien vi allerede kjenner. Arbeidere med hjelm, smelteovner og skorsteiner passer inn i bildet. Teknikere og servere gjør det tilsynelatende ikke.

Norge skal leve av både eksisterende og nye næringer. Spørsmålet er derfor ikke om datasentre er «bedre» enn aluminium. Spørsmålet er hvilken samlet samfunnsnytte ulike prosjekter gir. Jeg ber ikke om et fripass for datasentre. Vi bør absolutt stille krav til sikkerhet, modenhet, finansiering og seriøsitet. Vi bør vite hvem som eier infrastrukturen og hva den brukes til.

Som samfunn på må vi tenke på totaliteten. Da må vi vurdere investeringer, arbeidsplasser, skatteinntekter, eksportinntekter, leverandørutvikling, kompetanse, beredskap og strategisk betydning. Og selvsagt hvor mye kraft og nett prosjektet beslaglegger.

Det er helt klart en vanskeligere diskusjon enn å dele antall ansatte på antall megawatt, basert på ufullstendig tallmateriale. Men det er en langt viktigere diskusjon.

Nå kommer EU med nye miljøkrav til datasentrene