Hopper bukk over en liten ladning sprengstoff

Emberland-utvalget har evaluert hvordan etterretningstjenesteloven virker i praksis. Rapporten har forbilledlig klart språk og pedagogiske figurer, men blir nok ikke høstens bestselger.

Konklusjonen er klar: dagens etterretningstjenestelov har gitt et langt tydeligere rettslig rammeverk enn forgjengeren fra 1998. Det er bra for ansatte, tillit og redelighet. Noen mindre ting bør oppklares, men i det hele tatt funker det meste bra.

Men utvalget hopper bukk over en liten ladning sprengstoff. Spørsmålene om hvorvidt Tilrettelagt Innhenting (TI) er forenlig med Grunnloven og EMK holdes utenfor mandatet. De ønsker ikke å gå i beina på det pågående Tinius-søksmålet, og de understreker at TI har vært i bruk i svært kort tid.

Resultatet er at rapporten fremstår mer som en løypemelding enn en evaluering. Greit nok. Men skal man vite hvor man er i løypa, må man også vite hvor målstreken står. Hvordan ellers vurderer man om overvåkningen av oss mange er proporsjonal med faren fra de få?

Hvis du ikke lover, kan du heller ikke feile

I et forskningsprosjekt ved Forsvarets høgskole har jeg undersøkt hvordan myndigheter argumenterer for nye overvåkningssystemer på tvers av tid, teknologi og departement. En observasjon er at argumentasjonen i økende grad handler om hvorfor kritikernes bekymringer er overdrevne, heller enn å gå i detalj på hva samfunnet får i gevinst.

Denne evalueringen går dessverre i det samme sporet. Den er relativt konkret om hvilke fullmakter som finnes og hvordan de kontrolleres, men langt mindre konkret om hvilken sikkerhetsgevinst E-loven og især TI faktisk har gitt.

Dette er rapportens største svakhet etter mitt syn. Især når de har vurdert både gradert og ugradert informasjon som de færreste av oss har sjans til å komme i nærheten av.

Bevisbyrden ligger hos brukeren

Utvalget skriver at de har fått vite at «Informasjon innhentet gjennom tilrettelagt innhenting har i minst ett tilfelle bidratt til å avverge et terrorangrep på norsk jord».

Samtidig skriver de at det er for tidlig å si noe sikkert om metodens fulle potensial.

Likevel konkluderer de med at TI styrker informasjonsgrunnlaget, bidrar til å avdekke alvorlige trusler og øker nasjonal evne til å håndtere trusler i det digitale rom.

Her er det et paradoks: Dersom det er for tidlig å si noe sikkert om effekten, hvordan kan man samtidig være så sikker på den unike nytteverdien?

Både VG og TEKNA har etterspurt mer informasjon om hvilke typer saker TI brukes i, enten det gjelder terror, sabotasje, spionasje eller cyberoperasjoner, og hvilke konkrete resultater som kan tilskrives metoden.

Dette burde vært mulig å omtale uten å kompromittere verken kilder, metoder eller operasjoner. Når staten ber om ekstraordinære fullmakter og bruker store summer, bør offentligheten kunne forvente mer enn forsikringer om at de virker.

Metadata, markeder og nytteverdi

Et gjennomgående premiss i evalueringen virker å være at E-loven og TI har styrket Etterretningstjenestens informasjonsgrunnlag. Men da blir det også viktig å forstå hva slags informasjon dette faktisk er, og hvilken merverdi den tilfører.

Utvalget erkjenner at skillet mellom metadata og innholdsdata blir stadig vanskeligere å opprettholde. Samtidig problematiseres i liten grad hva dette bør bety for reguleringen av TI. Metadata er ikke lenger bare, med Frank Bakke Jensens ord, utsiden av konvolutten. De kan avsløre hvor vi beveger oss, hvem vi omgås og hvordan hverdagen vår ser ut. Tidvis er de også mer analytisk verdifulle enn innholdsdata.

Dersom skillet mellom metadata og innholdsdata bygges ned, bør reguleringen etter mitt syn svinge mot de strengere rammene for innholdsdata, ikke motsatt. Magefølelsen etter å ha lest rapporten spår det omvendte.

Den samme problemstillingen dukker opp når utvalget etterlyser klarere regler for kjøp av kommersielt tilgjengelige data. En dør som for så vidt ble åpnet av EOS-utvalget i 2022.

Min egen forskning viser at private aktører i dag sitter på enorme informasjonshvelv om både individer og samfunnet rundt dem. Likevel diskuterer utvalget primært metadata som kategori, mens kommersielle modeller, plattformer og tjenester vies langt mindre oppmerksomhet. Det er en for snever tilnærming til Commercially Sourced Intelligence, når både organisasjon, teknologi og bruk opererer skjult fra omverden.

Få klikk, store spørsmål

Det er på mange måter betryggende at utvalget virker godt fornøyd med tingenes tilstand. Samtidig sitter jeg igjen med et visst savn. Dersom systemet er så nødvendige og proporsjonalt som utvalget virker å legge til grunn, burde det være mulig å være mer konkret om hva samfunnet faktisk får igjen. Om så bare i folkeopplysningens navn, eller for å underbygge massive investeringer i en tid med flust av sikkerhetspolitiske behov.

Utvalget etterspør klarere regler for bruk av kunstig intelligens, men vier begrenset plass til hva algoritmebasert analyse faktisk kan bety for fremtidens etterretning og kontrollregimer.

Jeg skal innrømme at jeg ble svært overrasket når jeg leste at Etterretningstjenesten kun har én personvernsrådgiver. Jeg vil påstå at det er legitimt å spørre om lovens minstekrav er tilfredsstillende for det jeg antar er en av landets mest dataintensive virksomheter, uavhengig av hvor behjelpelige tjenestens interne jurister er.

Og i «den digitale suverenitets tid» er det lov å spørre hva som blir med på lasset ved eventuelle kommersielle samarbeid.

Basert på min svogerforskning, virker det å ha vært påfallende få reaksjoner på utvalgsrapporten (jeg er ganske sikker på at tematikken favnes godt i mitt ekkokammer).

Rett skal være rett: det er fortsatt tidlig og rapporten er omfattende. Et fakkeltog er kanskje for mye å be om. Men noe engasjement hadde vært godt å se.