Var dette det første signalet fra en utenomjordisk sivilisasjon?

15. august 1977 ble et ekstraordinært signal fanget opp av Ohio State University Radio Observatory, populært kalt «Big Ear». Over 45 år senere vet man ennå ikke med sikkerhet hva det var eller hvor det kom fra.

Og man har aldri funnet det igjen.

«Big Ear» var en del av SETI-prosjektet, som lyttet etter signaler fra en utenomjordisk intelligens.

Signalet som ble fanget opp, ble ikke manuelt sjekket før noen dager senere, men da astronomen Jerry R. Ehman gjorde det, fant han det så oppsiktsvekkende at han skrev «Wow!» på arket.

Siden da har signalet vært kjent som «Wow!-signalet».

Men hva var det, og hvor kom det fra?

– Jeg er overbevist om at «Wow!-signalet» så absolutt kan ha potensial til å være det første signalet fra utenomjordisk intelligens, uttalte Ehman selv i et intervju i 2019.

Hydrogenfrekvensen

Allerede i 1959 stilte forskere seg spørsmålet om hvordan vi kunne gjenkjenne signaler fra en utenomjordisk sivilisasjon, dersom vi først fanget dem opp. Det var om å gjøre å finne ut hva som var en universell konstant som et slikt signal kunne baseres på, og som alle eventuelle sivilisasjoner i universet dermed ville kjenne til.

Fysikerne Philip Morrison og Giuseppe Cocconi kom frem til at 1420,40575 megahertz var en god kandidat. Dette er den naturlige frekvensen for nøytralt hydrogen, og dermed noe enhver avansert sivilisasjon ville kjenne til.

Bølgelengden på radiobølger med denne frekvensen er omtrent 21 centimeter, og dette kalles hydrogenlinjen. Så universell anser man den for å være, at dette ble brukt som målestokken på menneskenes høyde på plakettene på Pioneer-sondene.

Problemet er bare at hydrogen med god margin er det mest utbredte grunnstoffet i universet, med omkring 75 prosent. Dermed kan det også hende at noen kilder til radiobølger på denne frekvensen er helt naturlige.

«Big Ear» lyttet til denne frekvensen, men delt opp i 50 kanaler på 10 kHz hver, for å slik blant annet ta høyde for rødforskyvning. Det vil si at radiobølger som sendes ut fra et objekt som fjerner seg fra oss, vil oppfattes som forskjøvet i frekvens i retning rødt lys.

Det motsatte, fra et objekt som nærmer seg, kalles blåforskyvning fordi forskyvningen skjer i motsatt retning, det vil si mot blått lys.

Hvor lenge varte det?

I 1977 var prosesseringskraft en temmelig begrenset ressurs, og det var dermed begrenset hvor mye data som kunne registreres, og hvor raskt data kunne behandles. Datamaskinen som gjorde det, en IBM 1130, var en modell som ble først introdusert i 1965 og som var den tidens billigste IBM-maskin.

Datamengden måtte med andre ord holdes lav.

Dataene fra «Big Ear» ble registrert i blokker av 12 sekunder varighet hver. «Big Ear» lyttet til et signal i 10 sekunder, brukte så to sekunder på å behandle det, og skrev deretter ut signalstyrken på et papir. For hvert 12. sekund ble det skrevet ned ett enkelt tegn som indikerte styrken av signalet i den perioden, og med 50 kolonner fikk man dermed en oversikt over signalstyrken i ulike frekvenser nær hydrogenfrekvensen.

Skjønt, litt feil var det jo. Blant annet gjorde en skrivefeil ved universitetets innkjøpsavdeling at man bestilte en oscillator som var 0,1 MHz feil, slik at man måtte korrigere for dette i etterbehandlingen.

Få justeringsmuligheter

«Big Ear» var stort – faktisk hele 103 ganger 33 meter – og hadde dermed begrenset med justeringsmuligheter. Det kunne ikke pekes mot en spesifikk del av himmelen som man ville. Eneste justering var hvor høyt over horisonten man pekte det, og foruten det var man avhengig av jordrotasjonen for å få radioteleskopet til å sveipe over himmelen.

Det lengste «Big Ear» kunne sammenhengende observere et enkelt punkt på himmelen, var derfor 72 sekunder.

Med andre ord var det ikke slik at selve signalet varte i 72 sekunder, det var bare det maksimale tidsrommet man kunne måle et kontinuerlig signal. Et slikt signal ville også blitt registrert som økende de første 36 sekundene, og deretter avtagende de neste 36 – akkurat som registreringen av «Wow!-signalet» er.

«Wow!-signalet» var så vidt man vet ikke modulert. Modulering brukes for å overføre informasjon med en bølge, og den mest sannsynlige konklusjonen blir dermed at «Wow!-signalet» ikke inneholdt noe budskap eller informasjon.

Men sikker kan man ikke være, siden «Big Ear» ikke kunne oppfatte en modulering med en periode på under 10 sekunder eller mer enn 72 sekunder.

Slik ble det målt

Signalet ble målt ved hjelp av forholdet mellom signal og støy slik at bakgrunnsstøyen ble definert som gjennomsnittet av de siste par minuttenes nivå. Signalstyrken ble definert som et antall ganger styrken på standardavviket i dette gjennomsnittet. På utskriften ble en signalstyrke på mellom 0 og 1 markert som blank, mens man ved signalstyrke en til to noterte et 1-tall på papiret. Slik fortsatte det til signalstyrke 10-11, som ble notert som A, 11–12 som B, og så videre.

På den måten trengte man bare ett enkelt tegn for hver 12-sekunders intervall i hver kolonne.

«Wow!-signalet» nådde på sitt kraftigste U, det vil si hele 30 ganger så kraftig som bakgrunnsstøyen.

Signalet var også ganske smalt i båndbredden. Hadde det vært spredt over et større frekvensområde, ville man sett utslag også på de tilstøtende kolonnene, noe man ikke gjorde.

Så hva kunne det være?

Litt av problemet med å finne ut hva som skapte «Wow!-signalet» er at man ikke helt vet hvor det kom fra. Og grunnen til at men ikke nødvendigvis vet det, er at «Big Ear» hadde to antenner som ikke pekte helt nøyaktig på samme sted. Det var bare én av antennene som fanget opp signalet, men dataene er prosessert på en slik måte at man ikke kan si hvilken antenne det var.

Man vet imidlertid omtrentlig hvor signalet kom fra, men man har likevel aldri klart å fange opp noe lignende igjen.

Nærmeste synlige stjerne er Tau Sagittarii i stjernebildet Skytten.

Forsøk på å finne en forklaring

Gjennom årenes løp er det gjort mange forsøk på å finne både signalet og en forklaring på hvor det kom fra og hva som forårsaket det, men etter 45 år er man ennå ikke nærmere en løsning.

Stadig større og mer sensitive radioteleskoper har undersøkt de aktuelle områdene av himmelen, uten å finne noe. Sist i 1994–95 med Very Large Array i New Maxico og i 1999 med Mount Pleasant Radio Observatory i Tasmania. Begge er svært mye mer sensitive enn «Big Ear», men ingen ting ble funnet.

Noen har spekulert på om kanskje signalet kan ha sitt opphav i jordiske bølger som ble reflektert av romskrot i vårt eget solsystem, men den teorien har de fleste nå gått bort fra. Frekvensen er beskyttet og øremerket for radioobservasjoner, og selv om det forekommer ulovlig bruk av den på jorden, skjer det ikke så ofte at tilfeldigheten er verdt å ta med i betraktningen.

I 2017 foreslo to forskere i Florida at de kunne ha funnet løsningen. De påviste at det på det aktuelle tidspunktet var to den gang ukjente kometer på himmelen ikke så langt unna der «Big Ear» pekte. Disse kometene har en tynn sky av hydrogen rundt seg, som forskerne mente kunne ha forårsaket signalet.

Men også denne teorien har siden blitt tilbakevist.

Ikke bare var kometene faktisk ikke helt innenfor det riktige området av himmelen, men kometer stråler heller ikke kraftig nok i det aktuelle frekvensområdet. Teorien hadde heller ingen forklaring på hvorfor en slik komet skulle kun bli oppfattet av den ene antennen og ikke den andre.

«Wow!-signalet» fra 1977 er fremdeles hittil beste kandidat for et radiosignal fra en utenomjordisk sivilisasjon, skrev Vice-journalist Becky Ferreira i en artikkel i 2014. Dette til tross for at signalet som nevnt sannsynligvis ikke inneholdt noe informasjon i seg selv.